Tidlig i seng i går fører til at man er tidlig oppe i dag. Vi var våkne kloken 0630 – ikke så uvanlig på Filippinene der man står opp og legger seg med solen. Maggie er ikke helt i form og jeg er også litt sliten og småkvalm og bakenden har det ikke helt bra. Det har regnet mye og det er høy luftfuktighet, så sykkelklærne vi hengte opp til tørk i går er akkurat like våte i dag.
Frokosten i dag ble inntatt på langbord på stranda. Det var en trivelig og hyggelig opplevelse og føltes som et lite eventyr. Ved frokosten så informerte Jens om dagens sykling, og igjen skulle det dessverre vise seg at det vi ble fortalt viste seg å ikke være helt riktig, og på grunn av de «misforståelsene» ble dagen i dag ikke som vi skulle ønsket.
Jens informerte oss om at vi i dag skulle få sykle i vårt eget tempo. Vi skulle altså ikke sykle til et gitt mål i dag, men til et gitt klokkeslett og deretter bli kjørt inn til byen Dumaguete for å unngå trafikken rundt og i byen av sikkerhetsgrunner. Hvor langt vi skulle kjøres var avhengig av hvor langt vi var kommet. Deretter så ble vi informert om at det var lunsj etter ca. 40 kilometer.
Dette syns jeg hørtes bra ut for både Maggie og jeg hadde lyst til å ta det litt med ro i dag. Maggie hadde problemer med å henge på Tyskerne som syklet forholdvis hardt, og hadde derfor sittet mye på bilen de siste dagene. I og med at vi i dag kunne sykle i vårt eget tempo så jeg fram til å få sykle hele dagen sammen med henne.
Slik skulle det ikke bli. Informasjonen vi fikk ved frokosten viste seg som nevnt ovenfor igjen å være litt «uriktig» og det førte til at det ble en mye kortere sykkeldag enn jeg hadde gledet meg til og sett fram til.
Forholdvis kort tid etter start på dagen var Maggie og jeg langt bak de andre, og det var jo helt i orden for oss. Vi så fram til en hyggelig dag på sykkelen. Vi syklet i rolig tempo og etter rundt 30 km begynte vi å bli litt sultne og siden følgebilen lå foran oss og det ikke var noen butikker langs veien spurte vi våre følgesyklister (de som fulgte oss på sykkel fra Bugoy Bikers) hvor langt det var å sykle til det var mat. De fortalt oss at vi ville få mat fra følgebilen når vi tok den igjen og at den sto litt lenger framme og ventet på oss.
Etter ytterliggere ca. 10 km sykling kom vi fram til følgebilen som sto i veikanten og ventet på oss. Den sto altså på rundt 40 km – hvor vi ved frokosten var blitt fortalt at vi skulle spise lunsj.
Til vår overraskelse fikk vi beskjed om at det ikke var mat å få her og at det heller ikke var mat på bilen (på tross av at de gjentatte ganger både før og under turen hadde lovet at det skulle være mat og drikke på bilen). Derimot så var det en restaurant ca. 25 km lenger fram der vi skulle stoppe og spise lunsj. At det skulle være 65 km til lunsj var jo noe annet enn de 40 km vi var blitt fortalt av Jens noen timer tidligere ved dagens frokost.
Tyskerne var på dette tidspunktet ca. 15-20 km foran oss. Vi hadde jo syklet rolig og i vårt eget tempo slik vi hadde fått beskjed om at vi kunne gjøre.
Nå var det imidlertid ikke så greit lenger, hverken at vi syklet i vårt eget tempo, og slett ikke at vi lå så langt bak Tyskerne.
Det ble etter hvert veldig mye diskusjon og mas fra de i følgebilen (Jens kjæreste) om at vi måtte sette oss på bilen så de kunne kjøre oss opp til Tyskerne for å spise lunsj.
Det hadde jeg overhodet ikke lyst til.
Jeg har ikke betalt mange tusen kroner for å bli kjørt rundt på Filippinene i en trang og ukomfortabel Jeepney og jeg var slett ikke enig i at vi skulle sette oss på bilen. Jeg argumenterte med at vi hadde blitt fortalt at vi skulle få sykle i vårt eget tempo i dag og mente at vi kunne sykle de 25 km fram til der vi skulle spise lunsj og at Tyskerne sikkert greide seg fint uten oss. Spesielt i og med at de nesten var framme ved restauranten. Stemningen ble imidlertid etter hvert meget dårlig og jeg følte meg rett og slett presset til å sette meg på bilen – sterkt mot min vilje. Etter kun 40 km sykling, og ikke en gang halvveis på dagen tur, måtte vi nå altså sette oss bak i Jeepneyen for å bli kjørt de 25 km fram til restauranten, der Jens og Tyskerne ventet, for å spise lunsj.
Jeg må innrømme at alle feilbeskjedene i forhold til mat på bilen og hvor vi skulle spise lunsj, samt den dårlige stemningen med maset de utsatte oss for da de insisterte på at vi måtte sette oss på bilen for å bli kjørt til lunsjstedet, det gjorde meg rett og slett så irritert og i dårlig humør at dagens sykling dermed var over.
Det ble dermed kun 40 km på sykkelen i dag og ikke den rolige, hyggelige dagen på sykkelen som vi hadde gledet oss til. Jeg er ikke fornøyd med hvordan supporten har fungert i dag og kvaliteten på de beskjeder vi har fått før og under dagens etappe er under en hver kritikk … det har vært mye feilinformasjon og misforståelser.
Alt i alt så førte «misforståelsene» til at det meste av dagen i dag ble tilbragt bak i den trange og ukomfortable Jeepneyen i stedet for på sykkelen. Humøret hadde også fått seg en knekk. Nivået på supporten og kvaliteten på informasjonen man får underveis er langt under det man burde forvente av en tur på dette prisnivået. Prisen på turen tilsier 5-6 stjernes nivå på tjenestene men de leverer kun som en 2-3 stjerners operatør (noe som hadde vært helt i orden hvis prisen hadde gjenspeilet det).
Tilbake i Dumaguete overnattet vi igjen på Island Lesure hotel (samme hotel som dag 2). Dagens opplevelser gjorde at vi var slitne og i litt dårlige humør og hadde lyst til å tilbringe kvelden alene. Vi ble derfor ikke med på kveldens fellesmiddag men bestilte mat på rommet.
Se ruten over dagens sykling, med kart og høydeprofil og diverse andre detaljer, på Carmin Connect.