Dag 13 (Reipå – Inndyr)

Vi har lyst til å sykle rundt Sandhornøy i stedet for gjennom Gildeskål, men fergen fra Inndyr til Sandhornøy går ikke så ofte så derfor var planen å sykle til Inndyr i dag og deretter ta fergen over til Sandhornøy i morgentidlig.

Det betød at det det ble en kort sykkeldag i dag, kun 35 km og ingen ferger eller noe annet å ta hensyn til.

Vi er nord for polarsirkelen og det er midnattssol så solen går aldri ned. Det har også GPSen fått med seg.

Vi er nord for Polarsirkelen og det er sol døgnet rundt. Dette har også GPSen fått med seg.

Strekningen fra Reipå til Storvikskartunnelen var flatt og lettsyklet, mens stykket fra tunnelen til Inndyr var noe mer kupert.

Veien fra Reipå til Storvik er flat og lettsyklet.
Veien fra Reipå til Storvik er flat og lettsyklet.

På veien mot Storvik kommer man til minnesmerket for ubåten KNM Uredd. Dette er den eneste norske ubåten som er gått tapt i kamp. Den sank i februar 1943 etter å ha gått på en tysk mine i Fugløyfjorden. Da var den på vei for for å landsette Kompani Linge-agenter i Bodø (agentene skulle sabotere kraftforsyningen til Sulitjelma gruber). Hele mannskapet og alle agentene omkom. Ubåten ligger på 105 meters dyp og vraket ble den 13. mars 1986 erklært som krigsgrav.

Minnebautaen for ubåten KNM Uredd.
Minnebautaen for ubåten KNM Uredd.

 

Dette busskuret på Mevik blåser ikke bort med det første.
Dette busskuret på Mevik blåser ikke bort med det første.

Rett før Storvikskartunnelen kom vi til et skilt som kunne fortelle oss at vi nærmet oss Bodø. Der stoppet vi og spiste lunsj (medbragt brødmat). Deretter syklet vi gjennom tunnelen. Det er ubehagelig å sykle gjennom tunneler, det bråker, det er trangt og temperaturen er som i et kjøleskap. Maggie liker spesielt dårlig å sykle tunneler, men med blinkende lys og refleksvest er vi synlige nok til at det bør være forholdsvis ufarlig. Men ubehagelig er det likevel, så det var godt å bli ferdig med den 3116 meter lange tunnelen.

Nå er det ikke langt igjen.
Nå er det ikke langt igjen.

Etter Storvikskartunnelen ble veien ut mot Inndyr mer kupert.

På vei mot Inndyr.
På vei mot Inndyr.

Framme på Inndyr tok vi inn på Heimsjyen Mat & overnatting, en restaurant med et lite hotell med kun seks rom. Med så få rom har ikke rommene nummer men navn. Vi bodde å rommet «Finnes Kua», som viste seg å være navnet på et fjell som ligger her i området og ikke et eksistensielt spørsmål i forhold til om kyr finnes eller ikke.

Navnet på rommet vårt på IHeimsjyen Mat & overnatting.
Navnet på rommet vårt på Heimsjyen Mat & overnatting.

Vi spiste middag på restauranten og tok det deretter rolig resten av kvelden.

 


  • Se også Waipoints fra dagen i dag og resten av turen på Track My Tour
  • GPS-data og høydekurver m.m. for turen ligger på Garmin Connect
  • Klikk [ her ] for å følge meg på Twitter
  • Klikk [ her ] for å følge Kystriksveien på Facebook

Dag 12 (Forøy – Reipå)

Furøy Camping er en god høykvalitets campingplass. Her finner man hytter og leiligheter for alle behov og i alle prisklasser. Det er også mange teltplasser tilgjengelig. Det er tidlig i sesongen og det eneste teltet på plassen var det orange teltet til Ursula og Geri Stegmann, to sykkelturister fra Sveits som i år er ute på sin fjerde sykkeltur i Norge. I år sykler de kysten fra Trondheim til Bodø.

Servicebygget på Furøy Camping.
Servicebygget på Furøy Camping.

 

Ursula og Geri Stegmann, to sykkelturister fra Sveits.
Ursula og Geri Stegmann, to sykkelturister fra Sveits.

For syklister er et besøk på Svartisen dessverre en omvei da Svartistunnelen er stengt for syklister. Et besøk på Svartisen utgjør derfor fort en omvei på omtrent 4 mil da man må sykle samme vei tilbake igjen. Det betyr nok dessverre at mange syklister velger å la være å besøke Svartisen.

Vi hadde sikkert også valgt bort Svartisen hvis det ikke hadde vært for at vi var så heldige at eieren av Furøy Camping, Trygve Martin Taraldsen, tilbød oss skyss fram og tilbake fra Campingen slik at vi skulle få sett isbreen før vi syklet videre. Et slikt tilbud kunne vi selvfølgelig kun takke ja til.

Selv om vi ikke hadde tid til å dra inn til foten av breen gjorde turen inn for å se Svartisen et mektig inntrykk. Vannet i fjorden har en helt spesiell farge (på grunn av mye utslipp av ferskvann) og området er også uvanlig frodig. Størst inntrykk gjorde det nok likevel å oppdage hvor mye mindre breen er blitt de siste årene. Breen har trekt seg tilbake så fort at området som tidligere var dekket av breen ennå ikke har nådd å gro igjen.

Maggie med Svartisen i bakgrunnen. Tidligere så gikk isen helt ned til vannet.
Maggie med Svartisen i bakgrunnen. Tidligere så gikk isen helt ned til vannet. Den delen av Svartisen vi ser her heter Engabreen.

 

Man kan tydelig se hvor isen lå tidligere.
Man kan tydelig se hvor isen lå tidligere.

 

Fjorden hvor Svartisen kommer ned er uvanlig frodig.
Fjorden hvor Svartisen kommer ned er uvanlig frodig.

 

Syklister får ikke lov til å sykle gjennom Svartistunnelen, men må ta fergen fra Vassdalsvik til Ørnes. En ferge som går alt for sjeldent så man har ikke mange avganger å velge i.
Syklister får ikke lov til å sykle gjennom Svartistunnelen, men må ta fergen fra Vassdalsvik til Ørnes. En ferge som går alt for sjeldent så man har ikke mange avganger å velge i.

Etter turen  for å se på Svartisen takket vi for oss og startet sykkelturen mot Vassdalsvik for å ta fergen til Ørnes. Det er en tur på omtrent 3 mil. Fram til man kommer til skulpturen «Varde» (en del av Skulpturlandskap Nordland) er det forholdsvis kupert og selve skulpturen står på toppen av en lang bakke, men derfra og til fergeleiet går turen for det meste langs fjorden.

Strekningen fra skulpturen «Varde» og til fergeleiet i Vassdalsvik skulle i utgangspunktet være ganske lettsyklet, noe den likevel ikke var da veien var gått i fullstendig oppløsning og stort sett besto av hull på hull, grus og grov pukk, noe som gjorde det tungt å sykle. Vi hadde beregnet oss god tid på dette stykket noe som viste seg å være lurt da det gikk mye saktere enn planlagt.

De holdt på å legge nytt dekke da vi syklet der, så senere i sommer er veien sikkert i orden igjen.

Verket "Varde" av Per Kirekby.
Verket «Varde» av Per Kirekby. Verket beskrives blant annet som følger:
«Skulpturen på Meløy står blant bratte og steile fjellsider som forsvinner i fjorden i dalen nedenfor. Dimensjonene er grandiose, knapt fattbare».

Etter en fin men litt for tung sykkeltur til Vassdalsvik tok vi kl 1600 fergen over til Ørnes. På Ørnes spiste vi på Ørnes Hotell.

En av turens høydepunkter for min del kom på Ørnes da Maggie glad og fornøyd og ganske så høylytt erklærte at hun likte å være på sykkeltur og at hun hadde lyst til å være med på flere sykkelturer i framtiden – f.eks. fra Levanger til København i 2013 :-).

Maggie er glad for å være framme i Ørnes og har nettopp erklært at hun liker å være på sykkeltur :-)
Maggie er glad for å være framme i Ørnes og har nettopp erklært at hun liker å være på sykkeltur 🙂

Etter at vi hadde spist syklet vi videre til Reipå Camping som ligger noen få kilometer nord for Ørnes på flate lettsyklede veier. Da vi kom dit ble vi møtt av en flott regnbue (mye flottere enn det som vises på bildet).

For enden av regnbuen finner man ... Reipå Camping :-)
For enden av regnbuen finner man … Reipå Camping 🙂

 

Noen av hyttene og servicebygget på campingen.
Noen av hyttene og servicebygget på campingen.

 

Ursula og Geri Stegmann - som vi møtte i morges - har også valgt å overnatte på Reipå Camping.
Ursula og Geri Stegmann – som vi møtte i morges – har også valgt å overnatte på Reipå Camping.

Det var også andre sykkelturister som hadde valgt å overnatte på Reipå Camping i kveld. Jan Vereecke og Tania Verhoeve fra Belgia er ute på en 2 måneder lang sykkeltur fra Belgia til Nordkapp. De startet i midten av mai og planlegger å være ferdig i midten av juli.

De er erfarne sykkelturister som har syklet hele 40 000 km rundt omkring i verden siden 2003.  De vet ikke hva de vil trekke fram som de beste opplevelsene i Norge da det er så mye på listen, men kombinasjonen av fjord og fjell samt de fantastiske sterke fargene kommer høyt på listen.

Når de er på sykkeltur velger de bevisst å være totalt «offline» og sjekker hverken Internett eller mail. De har med en enkel telefon, men den skal kun brukes i nødsfall. En slik måte å reise på gjør at man blir mye mer oppmerksom på de daglige opplevelsene og får litt «fri» fra hverdagslivet … det høres veldig fornuftig ut spør du meg (og det sier han som har med alt av duppeditter m.m. når han er på sykkeltur 🙂 )

Jan Vereecke og Tania Verhoeve fra Belgia. Erfarne sykkelturister med mer enn 40 000 km under beltet.
Jan Vereecke og Tania Verhoeve fra Belgia. Erfarne sykkelturister med mer enn 40 000 km under beltet.

Ursula og Geri og Jan og Tania bodde i telt, mens vi bodde i den nyeste hytta på Campingen – en luksushytte utstyrt med alt man trenger og litt til. Det er forskjell på sykkelturister 🙂

Her skal vi bo i natt. Livet som luksussyklist er ikke så verst.

 


  • Se også Waipoints fra dagen i dag og resten av turen på Track My Tour
  • GPS-data og høydekurver m.m. for turen ligger på Garmin Connect
  • Klikk [ her ] for å følge meg på Twitter
  • Klikk [ her ] for å følge Kystriksveien på Facebook

Dag 11 (Træna – Forøy)

Når man skal dra fra Træna må man tidlig opp. Hurtigbåten gikk klokken 0630, og det er litt i tidligste laget syns jeg. Jeg liker ikke å se 5-tallet på klokken om morgenen når jeg har ferie, men opp måtte vi da vi hadde en lang dag foran oss.

Hurtigbåten fra Træna går klokken 0630 på morgenen.
Hurtigbåten fra Træna går klokken 0630 på morgenen.

For å få sove litt lenger tok vi frokosten på båten på vei inn mot Stokkvågen, der vi skal gå i land.

Frokosten ble spist på hurtigbåten fra Træna til Stokkvågen
Frokosten ble spist på hurtigbåten fra Træna til Stokkvågen

Det var heldigvis ingen vind i dag, og båtturen til Stokkvågen var mye mer behagelig enn turen vi hadde ut til Træna for to dager siden. Det var bra da det å sykle en hel dag ikke er noe særlig hvis man starter dagen med å bli sjøsyk. Etter en fin og behagelig sjøreise var vi våkne og mette framme på Stokkvågen litt over ni, klar for dagens sykkeltur.

Noen få km nord for Stokkvågen kom vi til Grønsvik Kystfort. Kystfortet dekker et område på ca 87 000 m2 og består av en rekke kanonstillinger, bunkere, fjellanlegg, nærforssvarsstillinger og brakker. Området er tilrettelagt for publikum med gangstier, og her åpner et nytt museum i år.

Framme ved Grønsvik Kystfort.
Framme ved Grønsvik Kystfort.

Da vi besøkte Kystfortet var vi ekstra heldige fordi vi tilfeldigvis var der da Helgeland Museum og Nordland Teater arrangerte en «tidsreise» tilbake til 2. verdenskrig for ungdomskoleelver fra skolene i kommunen. Det gjorde at vi fikk oppleve Kystfortet fullt av tyske soldater i uniform og russiske krigsfanger, samt at vi fikk se utstillingene som egentlig ikke var åpnet for sesongen ennå.

Å være russisk krigsfange i Norge var ikke noe luksusliv.
Å være russisk krigsfange i Norge var ikke noe luksusliv.

 

Et bilde fra den gang fortet var i aktiv tjeneste (2. verdenskrig)
Et bilde fra den gang fortet var i aktiv tjeneste (2. verdenskrig)

 

Maggie har fått seg ny sykkelhjelm
Maggie har fått seg ny sykkelhjelm.

 

En av de russiske krigsfangene blir "mishandlet" av en tysk soldat.
En av de russiske krigsfangene blir «mishandlet» av en tysk soldat.

 

Det var et historisk sus over Kystfortet i dag med skuespillere i tyske uniformer og utkledd som russiske krigsfanger.
Det var et historisk sus over Kystfortet i dag med skuespillere i tyske uniformer og utkledd som russiske krigsfanger.

Etter besøket på Grønsvik Kystfort gikk turen videre gjennom naturskjønne Aldersund, som ikke var så naturskjønt som det pleier i dag på grunn av været,  og deretter videre mot Kilboghamn der vi skal ta fergen til Jektvik.

Etter at vi hadde passert Aldersund ble veien en god del mer kupert med noen litt tunge og bratte bakker, men turen til Kilboghamn gikk likevel fint.

Dessverre hadde vi kikket feil på fergeruten (sommerute/vinterrute problematikk da vinterruten er gyldig til langt ut på det man tror er sommer og derfor kikker på feil rute). Fergen vi hadde planlagt å ta gikk ikke, og vi måtte derfor vente nesten to timer på fergen til Jektvik. Ved fergeleiet er det en liten kafè og et varmt oppholdsrom å sitte i, men det oppdaget ikke vi den første timen vi stod og ventet da dette er plassert et stykke fra fergeleiet.

Aldersund er av de mest fotograferte motiver på Kystriksveien, men i dag var det dessverre ikke så naturskjønt og flott som det kan være.
Aldersund er av de mest fotograferte motiver på Kystriksveien, men i dag var det dessverre ikke så naturskjønt og flott som det kan være.

 

Etter Aldersund ble veien mot Kilboghamn mer kupert.
Etter Aldersund ble veien mot Kilboghamn mer kupert.

På fergeleiet møtte vi to NPL-syklister. Brynjar Bredesen og Marius Morstøl startet på Lindesnes for 15 dager siden og var på full fart mot Nordkapp. Jeg fulgte turen deres på Facbook, og de kom fram til Nordkapp 23. juni – bare 12 dager senere. De brukte dermed kun 27 dager på hele turen fra Lindesnes til Nordkapp. Maggie og jeg bruker 15 dager på en knapp fjerdedel av den strekningen :-).

Brynjar Bredesen og Marius Morstøl på full fart mot Nordkapp.
Brynjar Bredesen og Marius Morstøl på full fart mot Nordkapp.

 

Jetboil er etter min mening et helt genialt system og her bruker jeg det til å koke oss litt varm kakao mens vi venter på fergen
Jetboil er etter min mening et helt genialt system og her bruker jeg det til å koke oss litt varm kakao mens vi venter på fergen

På fergen fra Kilboghamn til Jektvik spiste vi middag og tok det typiske turistbildet som man jo må ta når Polarsirkelen passeres. Det består i å ta bilde av en skulptur/jordklode som står i strandkanten og markerer hvor polarsirkelen går.

Her passerer vi Polarsirkelen
Her passerer vi Polarsirkelen

Jektvik var det bare å sette seg på sykkelen og sykle forbi det designtegnede servicebygget på fergeleiet og videre til Ågskaret der vi skal ta ferge over til Forøy. Turen fra Jektvik til Ågskaret er en tur på ca 3 mil hvorav en del av turen er ganske kupert.

På veien måtte vi også gjennom den 3200 meter lange Strømdalstunnelen. Det å sykle tunneler er ubehagelig, men med refleksvest og blinkende lys foran og bak så er det vel så trygt som det kan være. Som videoen nedenfor viser, så var Maggie veldig godt synlig da hun syklet gjennom tunnelen.

Det er stress å sykle i tunneler, og det er alltid godt å komme ut igjen.

Jeg har syklet Kystriksveien tre ganger før, og hver gang har jeg tatt bilde akkurat her vi står nå. Det har aldri vært så mye snø på fjellet bak oss som det er i år. Alle vi møter forteller oss at de kan ikke huske å ha hatt en kaldere sommer enn det som har vært så langt i år.
Jeg har syklet Kystriksveien tre ganger før, og hver gang har jeg tatt bilde akkurat her vi står nå. Det har aldri vært så mye snø på fjellet bak oss som det er i år. Alle vi møter forteller oss at de kan ikke huske å ha hatt en kaldere sommer enn det som har vært så langt i år.

 

Strekningen vi sykler på nå regnes som en ekstra fin og flott turistvei (Nasjonal Turistveg) av Statens Vegvesen og rasteplassene her er derfor betydelig finere enn de vi finner andre steder
Strekningen vi sykler på nå regnes som en ekstra fin og flott turistvei (Nasjonal Turistveg) av Statens Vegvesen og rasteplassene her er derfor betydelig finere enn de vi finner andre steder.

Turen til Ågskaret gikk fint og vi kom fram i god tid før fergen over til Forøy gikk. På fergeleiet møtte vi Brynjar og Marius igjen , de skal også overnatte på Furøy Camping i kveld.

Etter en kort fergetur var det bare å sykle en lite stykke til Furøy Camping der vi var så heldige å få bo i den nybygde Ruthstua der vi hadde alt vi trengte og mere til så som varm dusj, Internett og kabel-TV :-).

Den nybygde hytten Ruthstua på Furøy Camping.
Den nybygde hytten Ruthstua på Furøy Camping.

Resten av kvelden ble brukt til å slappe av, se litt EM-fotball og nyte den flotte utsikten over fjorden.

 


  • Se også Waipoints fra dagen i dag og resten av turen på Track My Tour
  • GPS-data og høydekurver m.m. for turen ligger på Garmin Connect
  • Klikk [ her ] for å følge meg på Twitter
  • Klikk [ her ] for å følge Kystriksveien på Facebook

Dag 10 (Træna)

Træna er en samling av øyer, holmer og skjær som ligger langt ute i havet utenfor Helgeland. Det er den minste kommunen i Nordland med kun ca. 500 innbyggere. Fjellene som Træna er så kjent for ligger på øya Sanna, men de fleste her er bosatt på øya Husøya (noe vi også er i og med at Træna Rorbuferie ligger på Husøya).

I denne lille kommunen, 33 nautiske mil langt ute i havet, klarer de utrolig nok år etter år å arrangere en av Norges mest kjente musikkfestivaler – Trænafestivalen. Den går av stabelen først om ca 3 uker, så vi får dessverre ikke med oss den mens vi er her.

Det er heldigvis mye annet å finne på, en tur opp til Radarstasjonen på Sanna og et besøk i Petter Dass-kapellet sto bl.a. på planen i dag.

Planen i dag er å gå opp til radarstasjonen på Sanna.
Planen i dag er å gå opp til radarstasjonen på Sanna.

Det er søndag i dag, og den lokale båtruten over til Sanna går vist ikke – det var noe med noen nye eiere og nye avgangstider og ingen viste helt hvor eller når eller om den gikk i det hele tatt på søndager. Det så derfor ut som om planen om å besøke Radarstasjonen på Sanna måtte skrinlegges.

Også i dag var det kaldt selv om himmelen var blå. Det er ikke mange km med veier på Husøya og vi bestemte oss for å ta en liten sykkeltur for å se oss rundt. På veien passerte vi  idylliske eiendommer med egen strandlinje og båtplass. Skal tro hva verdien på eiendommene hadde vært hvis dette hadde vært i Oslo-fjorden.

Idyll på Træna.
Idyll på Træna.

Det var som sagt søndag i dag, men den lokale butikken viste seg å være åpen, og det var mye folk. Det virket nesten som om de fleste av Trænas 500 innbyggere var her.

Det viste seg at begrepet «service» har utvidet betydning her på butikken på Husøya, og etter at vi hadde fortalt om vårt ønske om gå opp til radarstasjonen på Sanna, men at det så ut til å måtte skrinlegges, tok de noen telefoner … og vips … så var båtskyss til Sanna i orden. Peter Dass-kapellet var stengt, men en ny telefon  … og vips … så fikk vi låne nøklene til kapellet. Ekstraservice – det er butikken på Husøya det.

Petter Dass-kapellet ligger i så naturskjønne omgivelser at bildet av det er brukt på forsiden av årets Kystriksveien-bok. Det bildet måtte vi selvfølgelig prøve å «meta-gjenskape» ved å ta bilde av boken samtidig med utsikten som bildet på boken viser. Jeg skulle bare ønske at vi hadde et litt bedre kamera enn det som er på iPhone, for bildet yter ikke utsikten rettferdighet.

Petter Dass-kapellet på Træna ligger i fantastiske omgivelser og et bilde av det er brukt på forsiden av årets Kystriksveien-bok.
Petter Dass-kapellet på Træna ligger i fantastiske omgivelser og et bilde av det er brukt på forsiden av årets Kystriksveien-bok.

 

Petter Dass-kapellet er et vakkert kapell oppført i 1997. Kapellet er dekorert av den kjente kunstneren Karl Erik Harr. Det er reist til minne om den lokale poeten og presten Petter Dass. Her er det perfekte rom for ettertanke og meditasjon.
Petter Dass-kapellet er et vakkert kapell oppført i 1997. Kapellet er dekorert av den kjente kunstneren Karl Erik Harr. Det er reist til minne om den lokale poeten og presten Petter Dass. Her er det perfekte rom for ettertanke og meditasjon.

 

Inne i kapellet.
Inne i kapellet.

Etter besøket i Petter Dass-kapellet fikk vi båtskyss over til Sanna. Det viste seg at hjelpen var nærmere enn vi trodde, for den vi fikk båtskyss av var Anne Elise Eriksen, ei av de to søstrene som driver Træna Rorbuferie der vi bor.

Anne Elise Eriksen skysser oss over til Sanna med ei av båtene man kan leie på Træna Rorbuferie.
Anne Elise Eriksen skysser oss over til Sanna med ei av båtene man kan leie på Træna Rorbuferie.

På veien til Sanna kjørte vi forbi «Rotta i fjellet» … ser du den?

Ser du rotta?

 

Ser du den nå?

Fjellene på Sanna gir et mektig inntrykk. Øverst på toppen til venstre ligger radarstasjonen.

På vei mot Sanna.
På vei mot Sanna.

 

Her på Sanna slår de ikke av lyset selv om det er 4 måneder til det blir mørkt

 

Ikke helt den fargen jeg forventet å finne på husene her ute 🙂

For å komme opp til radarstasjonen på Sanna måtte vi først gå gjennom en 600 meter lang stupmørk tunnel med hele 20% stigning. I tunnelen er det så mørkt at hvis man slår av lommelykten, så har man ikke mulighet til å se sin egen hånd selv om man holder den opp bare noen cm foran ansiktet. Ordet «mørkt» fikk nesten en ny betydning inne i tunnelen. Maggie syns det var litt skummelt og jeg syns også at gåturen opp tunnelen var en opplevelse verdt i seg selv.

Inngangspartiet til tunnelen.
Inngangspartiet til tunnelen.

 

Greit å vite, og husk lommelykt.
Greit å vite, og husk lommelykt.

 

Da er det bare å begynne å gå

 

Etter 600 meter og ca 120 høydemeter ser man åpningen

 

Utsikten fra tunnelåpningen
Utsikten fra tunnelåpningen

Når man kommer ut på toppen av tunnelen er man ca 120 meter til værs. Selv om det er veldig bredt bortover ryggen – det er en asfaltert en-felts bilvei med autovern på begge sider – og man ikke har en sjanse til å falle ned selv om man så skulle svime av og rulle nedover veien, så ble det likevel alt for luftig for meg.

Jeg har en ganske langt framskreden og alt for overdrevet respekt for høyder (for å si det litt pent), så selv om jeg prøvde meg på å gå de siste hundre meterne opp til radarstasjonen hele tre ganger, endte jeg i opp i tunnelåpningen der jeg sto og så på Maggie som spaserte opp til radarstasjonen uten noen problemer what so ever.

Det er utrolig slitsomt å prøve å gjennomføre noe man har kraftig fobi mot, og etter å ha brukt over en time på å gjøre tre ynkelige og mislykkede forsøk forsøk på å gå over ryggen, var jeg i og for seg nesten utslitt – vanligvis så gir jeg meg ikke, men fortsetter å prøve til jeg er kommet opp, men dagen etter skulle vi ut på en lang sykkeltur og vi skulle starte svært tidlig om morgenen, og det var ikke om å gjøre å slite seg helt ut før den turen – så jeg ga opp. Det betyr at jeg skal ut til Træna ved en senere anledning, for jeg jeg skal helt opp til radarstasjonen før eller senere 🙂

Resten av veien opp til Radarstasjonen går over ryggen
Resten av veien opp til Radarstasjonen går over ryggen

 

Dette ble for luftig for meg, og selv om det er "hundrevis" av meter bort til kanten, så var "suget" sterkt og jeg ble så svimmel at jeg hadde problemer med å stå oppreist.
Dette ble for luftig for meg, og selv om det er «hundrevis» av meter bort til kanten, så var «suget» sterkt og jeg ble så svimmel at jeg hadde problemer med å stå oppreist.

 

Det er en fantastisk utsikt fra Radarstasjonen (bildet har Maggie tatt :-)
Det er en fantastisk utsikt fra Radarstasjonen (bildet har Maggie tatt 🙂

 

Her ser man godt veien som går over ryggen fra tunnelåpningen og opp til radarstasjonen der bildet er tatt fra. Det er ikke smalt eller farlig i det hele tatt - likevel ble det for luftig for meg og dette bildet er dermed tatt av min kjære kone :-)
Her ser man godt veien som går over ryggen fra tunnelåpningen og opp til radarstasjonen der bildet er tatt fra. Det er ikke smalt eller farlig i det hele tatt – likevel ble det for luftig for meg og dette bildet er dermed tatt av min kjære kone 🙂

Jeg var godt sliten da vi kom ned, og det begynte å bli sent på ettermiddagen og vi måtte tidlig avgårde dagen etter, vi droppet derfor å besøke Kirkhelleren, naturens katedral (ennå en grunn til at vi skal tilbake til Træna på et tidspunkt).

Tilbake på Træna Rorbuferie. Her sto turistene og renset dagens fangst og måkene fikk avskjæret.
Tilbake på Træna Rorbuferie. Her sto turistene og renset dagens fangst og måkene fikk avskjæret.

 

Fisketuristene var godt fornøyd med dagens fangst.
Fisketuristene var godt fornøyd med dagens fangst.

En kveld og en dag er alt for lite til å få med seg alt det som Træna har å by på. Turen opp til Radarstasjonen på Sanna var en morsom opplevelse, også for meg som ikke kom helt opp. Træna er et spesielt sted og vi skal ut hit på besøk igjen ved en senere anledning – det er helt sikkert.

 


  • Se også Waipoints fra dagen i dag og resten av turen på Track My Tour
  • Klikk [ her ] for å følge meg på Twitter
  • Klikk [ her ] for å følge Kystriksveien på Facebook

 

Dag 09 (Dønna – Sandnessjøen – Træna)

Dønnes GårdDønna er tildelt Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke, «Olavsrosa». Kvalitetsmerket blir tildelt enestående opplevelser rotfesta i den norske kulturarven. Dønnes Gård var et maktsenter og hit ble Norges første traktor importert fra England tidlig på 1900-tallet. Det å bo på Dønnes Gård var en opplevelse i seg selv, men rosinen i pølsa var omvisningen i Dønnes Kirke. En kirke med en rik og innholdsrik historie som blant annet inneholder Norges største mausoleum. Her ligger 22 balsamerte kropper av familiene Tønder og Coldevin.

Dønnes Kirke.
Dønnes Kirke.

Over inngangsdøren henger ni bilder fra midten av 1600-tallet, malt av Barak Bogart. De forestiller de ni katolske dydene tro, håp, kjærlighet, rettferdighet, visdom, tapperhet, måtehold, dydighet og renhet.

De ni katolske dydene i form av 1600-talls malerier.
De ni katolske dydene i form av 1600-talls malerier.

 

Alle de gamle katolske figurene har fått armene kappet av. Det er det en historie bak, og den får du høre hvis du besøker Dønnes Kirke. Denne figuren er forøvrig St. Laurentsius.
Alle de gamle katolske figurene har fått armene kappet av. Det er det en historie bak, og den får du høre hvis du besøker Dønnes Kirke. Denne figuren er forøvrig St.Laurentius.

 

Bak denne døren ligger mausoleumet.
Bak denne døren ligger mausoleumet.

Etter besøket i Dønnes Kirke pakket vi syklene og syklet mot Bjørn for å ta fergen inn til Sandnessjøen. Det blåste like mye i dag som i går, men i dag hadde vi vinden i ryggen og det var derfor utrolig behagelig å sykle sørover Dønna i dag.

På veien til Bjørn passerte vi gravhaugen Vardehaugen på Glein (Valhå’jn), en 35 m høy gravhaug fra romersk jernalder. På toppen av gravhaugen finner vi Nord-Europas største steinfallos, en ca 1600 år gammel marmorskulptur.

Maggie og Nord-Europas største steinfallos.
Maggie og Nord-Europas største steinfallos.

I smia på Gleinsgården, like ved Fallosen, finnes en unik utstilling av fruktbarhetssymboler fra hele verden, men den utstillingen hadde vi dessverre ikke tid til å besøke da vi måtte nå fergen fra Bjørn inn til Sandnessjøen.

Petter Dass statuen i Sandnessjøen. Hvis statuen er representativ så var Petter Dass ganske feit, og vi kan derfor konkludere med at han ikke brukte sykkel når han reiste rundt på Helgeland.
Petter Dass statuen i Sandnessjøen. Hvis statuen er representativ så var Petter Dass ganske feit, og vi kan derfor konkludere med at han ikke brukte sykkel når han reiste rundt på Helgeland.

I Sandnessjøen måtte vi vente en stund på hurtigbåten ut til Træna som gikk klokken 1630. Det var mye vind og båten rullet og stanget ganske mye i bølgene på den nesten 2,5 timer lange turen ut mot Træna. Det gikk derfor ikke bedre enn at Maggie ble sjøsyk og måtte benytte seg av «ekstrautstyret» ombord.

Det var mye vind og bølger på turen ut til Træna, og "noen" ble søsyke
Det var mye vind og bølger på turen ut til Træna, og Maggie ble sjøsyk og måtte benytte seg av «reisesyke-posen»

Det er ikke mange km med vei på Træna, og det er lett å finne fram.  Da vi kom fram til Træna med hurtigbåten i 19-tiden, syklet vi det lille stykket ut til Træna Rorbuferie hvor vi bodde de to dagene vi var her på Træna.

Rorbuene til Træna Rorbuferie ligger idyllisk til like ved sundet.
Rorbuene til Træna Rorbuferie ligger idyllisk til like ved sundet.

Maggie var ikke helt i form etter båtturen ut hit (hun var faktisk nesten kritthvit, noe som er godt gjort når man er Asiatisk og ganske mørk i huden i utgangspunktet), og vi tok derfor tidlig kveld.

 


  • Se også Waipoints fra dagen i dag og resten av turen på Track My Tour
  • GPS-data og høydekurver m.m. for turen ligger på Garmin Connect
  • Klikk [ her ] for å følge meg på Twitter
  • Klikk [ her ] for å følge Kystriksveien på Facebook