Klikk her for å gå tilbake til Tabbe-Toppens hovedside

Hvis du liker denne siden, så legg gjerne igjen en hilsen i min gjestebok.

Jeg har en god kamerat som  har det vi kaller for ti tommeltotter. Han skulle bytte luft-filter på sin gamle ascona og skrudde av skruen som holder filteret fast og skulle løsne det, men det hadde selvfølgelig satt seg fast. Kameraten min er heller ikke den som er kjent for å ha god tålmodighet, så han dro av alle krefter. Da måtte det jo gå som det gikk.

Filteret løsnet meget brått noe som førte til at han dro til seg selv i pannen med det av all kraft. Enden på denne visa var at mens blodet rant ned i øynene hans fra et passe stort kutt over øyet så ble han så forbannet at han tok panseret og slo det veeeeeldig hardt igjen med det resultat at den hovedlykta han nettop hadde byttet falt ut og ble knust mot bakken.

Det du da så fra den gårdsplassen var ett luftfilter som lå på bakken ved siden av en knust hovedlykt samt en bannende gutt som blødde som en gris og en meget bekymret mor som hylte; "Sykehus".

Du kan tenke deg selv hvilket syn det var (meget moro).

Det var den første våren jeg var i Trondheim. Studentspeidergruppa skulle på koietur på Fosen, og som vanlig var jeg sent ute. På lappen jeg hadde lest,  sto det at vi skulle ta ferja til Fosen fra pirterminalen klokka 17.00. Men jeg var litt sent ute, og tenkte at for å være helt sikker på å ikke gå den lange veien ut dit til ingen nytte, skulle jeg spørre noen.

De to første jeg spurte, visste ikke, men tredjemann visste svaret: "Joda, da  må du 11 km utover byneset, til Flakk".

"Er du SIKKER på det", spurte jeg. "Ja", sa han. "Er du sikker på at det er den ENESTE ferja til Fosen", spurte jeg, for jeg syntes det lød litt merkelig ut at vi da ikke hadde avtalt å møtes for å ta buss dit eller noe slikt. "Ja", sa han igjen. Og jeg måtte da bare gi meg, og snudde og gikk og hentet sykkelen min, som jeg hadde pent parkert utafor hos kjentfolk i sentrum.

Rundt 45 minutter senere befinner jeg meg på Flakk, hvor det ganske riktig går ferje til Fosen. Tar med meg sykkelen på ferja, siden det ikke koster noe ekstra, og jeg tenker at kanskje står den tryggere på andre siden. Og det skulle siden vise seg at jeg fikk bruk for den.

Over på andre siden kommer neste problem: Hvor i huleste ER den koia. Jeg har ikke kart, og har aldri vært der før, og hadde ikke den ringeste peiling, men det må da ha vært noen med samme problem før meg, så tar peiling på et hus, ringer på, og spør: "Unnskyld, men vet du hvor NTHI-koia her på Fosen er?". Vel, etter et par-tre hus, finner jeg faktisk noen som vet det:

"Jo, da sykler du bare 7 km i den retningen der, til du kommer til Vanvikan, der hvor
hurtigbåten fra Pirterminalen kommer inn."

Og for å gjøre kvelden perfekt, hadde vi feilberegnet føret. Sulten, trøtt og sliten ankom jeg en NTHI-koie en halvtime før midnatt, etter å ha vasset i en meter snø i flere kilometer, uten ski. Den siste timen hadde jeg hørt innbilt gitarspill (som jeg trodde kom fra en turkamerat som som regel hadde gitaren med seg), så det var nok på tide....

For et par år siden fant jeg og en kamerat ut at vi skulle på båttur. Vi hadde ikke båt selv, men faren til kompisen min hadde leid ut sin båtplass i bytte mot å få låne båten av og til. Dette var båten vi kunne bruke. Ingen av oss hadde brukt båten før, så vi fikk forklart hvor den lå og hvordan den så ut. Vi fikk selvsagt også nøkler til båten.

Når vi kom ned på båtplassen, lå båten på plass, og vi begynte å løsne den. Kameraten min hadde litt problemer med den låsen til bensinkannen, men fikk den opp til slutt. Han fikk så problemer med nøkkelen tenningen, men det gikk også bra til slutt.

Vi startet båten, tok oss en liten tur inn til byen og koste oss skikkelig.

En times tid senere bestemmer vi oss for å kjøre hjem, spise noe mat, for så å kjøre avgårde en liten tur til. Da vi returnerer til båtplassen ser vi tre personer stå og fiske på kaien. Vi legger båten på plass der vi fant den, og skal til å klatre ut av båten, da den ene av de tre kommer bort til oss og spør om hvem sin båt vi kjører med. Kameraten min begynner å forklare... "Det er kameraten til min far sin båt, vi låner den mot at han får leie plassen..." osv. osv.

Denne personen avbryter kompisen min med å fortelle at det han sier er "Sprøyt". "Denne båten er min båt!!!" Og gir oss en lekse om at tyveriet er anmeldt til politiet, og at vi må vente der til poitiet dukker opp. Man kan merke at det er en skikkelig hissig og sur kar vi hadde med å gjøre, og vi følte oss ganske små der vi sto. Det ble en ganske heftig diskusjon etterhvert, men tilslutt kom det fram følgende:

Personen som snakket til oss, hadde kjøpt denne båten dagen før hendelsen. Han hadde vært på båttur med de to andre (som stod på kaien). Den ene av de to andre bodde i nærheten av båtplassen, og de lagt båten inntil en ledig plass, fordi det var så kort tid til de skulle ut igjen. Det verste av alt var at det var samme type båt, og den lå på riktig båtplass (altså farentil kompisen min sin plass).

Etterhvert så begynte man å skjønne hvilke tilfeldigheter som rådet i denne situasjonen. Det endte med at anmeldelsen ble trukket tilbake, vi betalte for brukt bensin, og alle lo tilslutt av hendelsen.

Kameraten min og jeg tenkte litt over situasjonen:

Vi hadde kjørt rundt inne ved kaien i byen med stjålet båt. Politiet var på vei for å lete etter oss. Vi kom fram til at dersom politiet hadde stoppet oss, ville det vært svært vanskelig å forklare situasjonen. Enda mindre sannsynlig er det vel at politiet hadde trodd oss. Ganske flaut hadde det vært også. Det var mye folk i byen den dagen....

Slik kan det gå når man skal på båttur....

Etter mye tjas og mas skulle jeg prøve å forklare Camilla (min 5 år gamle datter) hvordan hun ble laget (unger har jo som du vet et eget syn på det). Altså så skulle jeg prøve å forklare dette på en forståelig måte for henne, noe som ikke er så enkelt når en tenker på at hun som sagt kun er 5 år. Dette var det jeg sa:

Pappa har et lite egg, et slags Kinder egg (for at hun skulle ha noe å assosiere med) inne i seg, mamma har også et slikt et, prøvde jeg å forklare med stort besvær. Når mamma og pappa da koste seg om kvelden under teppet i sengen hadde pappa tissemannen inne i tissemusa til mamma. Egget pappa har vil da gå inn i mamma og kollidere med egget til mamma, disse 2 kolliderte eggene blir da en veldig liten Camilla. Camilla vil da vokse i magen til mamma en stund før hun kommer ut.

Dette var da forklaringen min, noe som hun hadde veldig vanskelig for å tro. Da tenkte jeg at for å legge mer tyngde på forklaringen min, og siden Camillas mor, dvs. min tidligere samboer og hennes nye samboer, Camillas stefar,  har fått to nye unger (Camillas halvsøsken Anders og Thomas) så tenkte jeg at jeg kunne bruke det i forklaringen.

Derfor fortsatte jeg videre med å forklare at stefaren hennes hadde vært med å lage Anders og Thomas på samme måte. Når hun hørte dette ble hun litt mer overbevist om at det kunne være sånn. Hun blir da stille en stund før hun plutselig sier:

Men pappa, stefaren min liker da ikke Kinderegg så godt han...

Det skjedde i 8. klasse, og som de fleste jenter på den alder'n så var jeg forelska i en type i klassen min som var ganske lekker. Den dagen hadde vi lånt et klasserom siden en av pøblene i klassen vår lekte dust, og nektet å stikke fra klasserommet selv om inspektøren stod der. OKi, no problem ...vi bytta klasserom og satt med samfunnsfag-spørsmåla våres. Og siden jeg ikke har noe særlig stor problem med å kødde med folk så var jeg igang og kødde-snakke med en venn av meg som vi kaller Nikko. Mens jeg dreiv med oppgavene..

Akkurat den dagen så brukte jeg en sånn blyant man må fylle opp og sånt, som også er så flott og har viskelær på toppen der oppe...som jeg akkurat hadde brukt når venninna mi spurte meg om hjelp,  jeg tok pennen ut av munnen etter å ta satt på toppen på pennen og skulle til å hjelpe henne da toppen på pennen datt av. Shit tenkte jeg den er jeg nødt til å finne igjen siden vi ikke var i vårt klasserom. Så jeg begynte å titte rundt meg på gulvet og snakka litt høyt. Etter et par minutters leting retter jeg meg opp på stolen for å se rundt meg og finner'n på pulten min og ser Nikko gliser. Lille meg sier da "Nikko! Din dust!" Men da har lærer'n min fått nok av meg og sier at jeg skal dempe meg, og jeg til min fortvilelse svarer ganske høyt:

"Jammen Nikko stjal toppen min!!"

Jeg behøver vel ikke si HVILKEN topp de tenkte på siden jeg er jente...og når jeg så på han jeg var forelska i så han på meg som om jeg var fra månen....

Det ente med at lærer'n min kom bort, la hendene på skuldra mine og sa "Jeg tror du skal holde kjeft nå jeg Silje" og klappa før han gikk vidre, og jeg jobba flittig hele resten av den timen...

Etter et halvt års jobbing på min nåværende arbeidsplass (dvs tre år siden), fikk jeg tittelen som såkalt assisterende selgerleder. En av de første oppgavene var å ansette en del nye mennesker med   påfølgende intervjuer. Jeg holdt tre inervjuer og ansatte like mange.

Etter en tid viste det seg at den ene av disse var fullstendig udugelig. Jeg fikk da beskjed av sjefen å bli kvitt denne personen like fort som jeg tok ham inn. Jeg kunne ikke helt se for meg denne personen da han ble navngitt, men etter en del forklaringer om hvordan han så ut osv. gikk jeg til verks. (må innrømme at jeg var en smule nervøs).

Jeg tok han med inn på kontoret og formidlet hvordan det lå an. Han ble selvfølgelig utrolig skuffet og gikk hjem nesten på gråten. Jeg fikk litt dårlig samvittighet, men var glad for at det var overstått.

Jeg formidlet dette da videre til sjefen, MEN han fikk et merkelig uttrykk i ansiktet og fortalte meg at personen som jeg skulle si opp ikke var på jobb denne dagen. JEG HADDE ALTSÅ SAGT OPP FEIL PERSON!!. Denne karen var faktisk en av de bedre selgerne som jobbet på bygget.

Jeg måtte da ringe opp personen å få han tilbake på jobb for å forklare den sinnsyke misforståelsen. Han trodde faktisk ikke på meg med en gang (kanskje ikke så rart), men jeg fikk snakket ham tilbake til slutt. Han godtok etterhvert unnskyldelsen og jobbet faktisk samme dag!! Jeg har ikke fått få bemerkninger etter denne episoden, og overlater som regel oppsigelser til andre på huset.

PS! Jeg fikk sagt opp riktig person til slutt :)

Året var 1988 og jeg hadde vært på russefeiring på Tryvann sammen med klassekamerater. På denne tiden var jeg sammens med ei jente i parallel klassen og vi hadde avtalt tidligere på kvelden at vi skulle reise hjem sammen til der hvor hun bodde etter at festen var over. I beste rus(s)estil ble det selvsagt fortært uforskammende mengder øl og jeg var temmelig full og trøtt da jeg møtte kjæresten min på morgenkvisten for å dra hjemover.

Hun bodde i en liten blokkleilighet sammen med sin mor og sin bror. På denne tiden av døgnet var det egentlig ingen adang for meg til hennes soverom, men vi tok sjansen siden det var russefeiring og dessuten var vi jo voksne nå syntes vi.

Leiligheten hadde bare to soverom, et for broren og et for henne/oss. Moren sov på en seng på kjøkkenet, som lå vegg i vegg med hennes rom. Dette gjorde det selvsagt vanskelig med noen store sprell og vi sovnet raskt. Det videre hendelsesforløpet husker jeg bare vagt, men utover natten våknet jeg helt i ørska og pissatreng som fy. Jeg smøg meg ut på doen i gangen uten at kjæresten min merket noe. Når jeg var ferdig tuslet jeg tilbake og la meg ned i sengen inntil den varme kroppen hennes og la hånden rundt henne...... trodde jeg.

I neste sekund hører jeg den sjokkerte moren hennes si: "Erik, hva i all verden gjør du her".

Jeg var så trøtt at det tok meg 2 minutter sittende på sengekanten til moren før jeg skjønte hvilken brøler jeg hadde prestert. Men når det omsider gikk opp for meg må jeg ha satt verdensrekord i å bli edru på kort tid.

Jeg og kjæresten min fikk låne en hytte en nyttårshelg, langt inne på fjellet i Hemsedal. Det var kaldt, og vi ville inn og fyre på peisen. Men nøkkelen passet ikke i døra på terrassen, og etter en kald halvtime vurderte jeg å knuse en rute for å komme inn. Da gikk jeg rundt hytta, og oppdaget kjøkkeninngangen. Der passet selvfølgelig nøkkelen.

Inne var det like kaldt som ute. Jeg la godt med ved i peisen, åpnet spjeldet og tente på. Røyken veltet ut i hytta, pipa var tett.

Ut igjen, opp på taket. Pipehatten var blåst av, og pipa var full av snø. Nå var det blitt tidlig på morgenen, og humøret og konsentrasjonen var lav. Jeg prøvde å "stake" opp med en ski, uten hell. Uten å tenke noe særlig over konsekvensene av en ide jeg fikk, bestemte jeg meg for å ta den 10 literskanna med bensin jeg så i vedskjulet, og helle den ned pipa og tenne på. Jeg stappet også noen aviser ned i pipa, for å få skikkelig fyr. Så kastet jeg en fyrstikk oppi. Det smalt, også brant det, før det bare røyk. Fornøyd gikk jeg ned til kjæresten min, bare for å finne hele hytta totalt nedsotet.

Hele nyttårshelgen gikk med til å vaske ut en bånnfryst hytte..

Utstyrsprodusenten Adidas har ikke vært heldig med sin VM-reklamekampanje i Storbritania.

Hovedpersonene har vært Paul Gascoigne, som ikke kom med i VM-troppen, Zinedine Zidane og Patrick Kluivert, som begge ble utvist og utestengt i to kamper. I 8. dels finalen mellom Argentina og England i Frankrike 30. juni 1998 slo forbannelsen til igjen.

Før kampen satte Adidas inn en stor helsides annonse med et stort bilde av David Beckham ledsaget av teksten:

"Hetter vil England - Argentina huskes for hva en spiller gjorde med føttene."

Og riktig nok: David Beckham er blitt Englands mest hatede og foraktede mann etter at han sparket Diego Simone og ble utvist tidlig i andre omgang. England røk ut, Argentina gikk videre.

UTabben min ble gjort for ett par år siden, men jeg har ikke klart å glemme den ennå. Jeg hadde nettopp fått meg ny type (nr. 2). En dag fant jeg ut at jeg skulle overaske ham med et lite besøk. Jeg hadde aldri vært hos ham før, men det gikk greit å finne fram til huset. Jeg ringte på, og utrolig nok var det ham som åpnet.

Jeg kastet meg rundt halsen hans og gav ham et skikkelig kyss midt på munnen. Plutselig hørte jeg en som harket. Jeg åpnet øynene og der stod dobbeltgjengeren til typen min.

Dagen etter fikk jeg vite at jeg hadde kysset tvillingbroren hans, men romansen sluttet den dagen da jeg var for flau til å være sammen med ham.

Historien jeg skal fortelle skjedde for en del år tilbake. Jeg hadde besøk av en klassekamerat den dagen, og som alle gutter var vi veldig fascinert av gevær og alt som sa pang. Det hadde seg slik at broderen min hadde nettopp fått et luftgevær til jul, og vi sneik oss ned i kjelleren for å teste ut dette.

Vi bodde på en gård, og det var som vanlig (dette var midt på sommeren) en hel haug med spurver og småfugler som fløy rundt i trærne og gårdstunet. Disse ble selvsagt et yndet skytemål, og vi labbet utover med "triggerhappy"-blikket i øynene. Masse spurver var det, og vi skjøt på omgang, den ene etter den andre fløy desverre for oss videre, for blinkskytinga våres var desverre helt rævva.

Da det igjen ble min tur til å skyte, skimtet jeg en fugl langt oppe i et tre utover i veien. Jeg listet meg ned på huk bak et tre, og siktet inn. BANG! Dæken, jeg traff jaggu! Fuglen bang ned i asfalten, steindaud.

Vi kikket nærmere på offeret, og ble ikke helt kloke på hva slags fugl dette her var.. En spurv var det ihvertfall ikke. Hadde aldri sett en slik før. Da var det at vi oppdaget en ring rundt foten på fuglen. Jeg løftet foten hans opp, og tok av ringen.

Det viste seg da at fuglen var et internasjonalt forskningsprosjekt iverksatt av Stavanger Museum, der de skulle kartlegge reiseruten dens. Reiseruten så langt hadde vært fra Antarktis via Afrika, Europa men sørgelig nok kom den aldri lenger enn til Bjerkreim i Rogaland før en kødd skøyt den ned.

Det hører med til historien at jeg sendte brev til museumet og rapporterte at fuglen deres var funnet død. Jeg fikk i retur et brev der de takket for rapporeten, og forklarte meg hele opplegget deres. Hvem som hadde skutt holdt jeg selvsagt kjeft om....

Denne meget pinlige historien har jeg blitt fortalt av en nær venn.

Min venn arbeidet som maskinist ombord på et lasteskip. Skipet la til kai i USA, og han hadde fått landlov noen dager. Han tok seg derfor en tur til Mexico. Etter en meget lang bussreise uten toalett, fant han et hotell som ga han rom for natten. Han var nå veldig nøden og satte seg på do straks han kom opp på rommet. Her trøkka han ut den største "makrellen" han noen gang hadde sett, halve dyret stakk opp av vannet og lente seg mot kanten på porselenskålen. Han lurte faktisk på om han skulle ta livet a’n, så stor var’n. Og full av beundring trakk han i håndtaket for å spyle ned. Det skjedde ingen verdens ting, og "Makrellen" lå der fortsatt.

Etter å ha prøvd å trekke i håndtaket flere ganger uten hell gikk han ned i resepsjonen for å si ifra at toaletten ikke virket. Han skulle, jo, sove der, og dritten kunne ikke ligge å stinke hele natten!

Vel nede i resepsjonen forsøkte han i lengre tid å forklare en yngre jente hva som var galt, men hun forstod ikke hva han sa. Og hentet derfor moren sin, som heller ikke forstod engelsk. Han fikk dem omsider til å bli med opp på rommet, og mor og datter fulgte nyskjerrige og litt skeptiske med inn på toaletten. Han løftet opp dolokket, pekte på "Makrellen", smilte litt ivrig og sa "You see what I meen?", "You see what I meen?". De så litt usikkert bort på han, og ned i skålen.

Så for å poengtere problemet trakk han i håndtaket, hvorpå vannet kom og skyllte ned hele stasen.

Da var problemet endelig løst, men til dags dato har de nok ikke forstått at det var noe feil med toaletten. Og som han selv sa "Hva trodde vel de om meg".

Dette er en historie fra påska om en barndomsvenn av meg:

Min kompis er østlending, men har røtter i Finnmark. I påska reiste han opp på påskeferie og gikk ut på byen i Karasjok sammen med sin onkel, som er samisktalende.

På diskoteket får han se en nydelig jente: Han går bort og presenterer seg, men hun er finsk og snakker kun finsk og samisk. Derfor går han bort til onkelen og spør hva "du er en pen jente" er på samisk.

Onkelen er en spøkefugl, og sier i stedet setningen "vil du ligge med meg" på samisk. Kompisen min tror på det, går bort til jenta og sier setningen på samisk. Hun ser stygt på ham og vender ryggen til.

Tafatt går kompisen min bort til onkelen, som skoggler. Kompisen min får vite hva han har sagt og blir opprørt. "Hva er unnskyld på samisk", spør han - og får svar fra onkelen. Som denne gangen sier det samiske ordet for hore.

Kompisen min går igjen bort til jenta og sier hun er ei hore. Da blir jenta forbanna og skjeller han ut på finsk.

Og jeg behøver vel ikke å si at det ikke ble noe napp på kompisen min den kvelden (heller).

Her er en historie fra noen år tilbake, som ikke er selvopplevd.

Min tidligere klassekamerat Pål var i sommerferien mellom 7. og 8. klasse på sykkeltur i Danmark med en kamerat. De hadde telt og sovepose og alt var bare topp. De slo opp teltet sitt rundt om kring, og brukte dusj og WC på forskjellige campingplasser. Det koster jo penger å bo på disse plassene, så Pål og kompisen (som jeg ikke husker hva heter selv om jeg har truffet ham) pleide å bo like ved dem. En kveld skulle denne kameraten til Pål bort og dusje og drite på campingen som lå et stykke unna.

Pål ble igjen i teltet, og benyttet anledningen til å dra frem et lite blad med tykke blanke sider som han hadde kjøpt i Danmark. Slike blader er det verre å få fatt i her i Norge (hvis du ikke skjønner hva slags blad det var, kan du ha det så godt).

Pål fyrte opp parafinlampen, og etter hvert begynte han å ja - dra'n.

Det var nemlig et lite stykke å gå fra dusjen, så han regnet med at han hadde god tid før noen kom tilbake. Men så hørte han plutslig at vennen hans holdt på å le seg ihjel utenfor teltet.

Grunnen var dette: Parafinlampen som stod på bunnen i teltet virket nemlig som en flott prosjektør opp på teltduken, slik at alle utenfor kunne se Pål og hans aktiviteter i skarp siluett, og det gjorde heller ikke saken bedre at teltet var slått opp like ved en sti som gikk mellom to forskjellige campingplasser.

Det skjedde for noen år siden mens jeg gikk på fagskolen i Verdal. Som de som bor der oppe vet må en reise med buss og så med tog for å komme fra hjemmplassen min Rørvik til Verdal. En reiser med buss i ca 2 1/2 time før en kan sette seg på toget, togturen varer i ca 2 timer. Dette var da en søndag en eller annen gang, selvfølgelig etter en av mine sjeldene fester, festen var veldig morsom og hadde holdt på til langt ut i de tidlige morgentimer.

Uansett så måtte jeg da reise søndagen sånn ca kl 14. Alle vet at etter en har kjørt buss i noen timer er en veldig søvning, jeg var da ekstra søvnig siden jeg hadde hatt mangel på søvn natten i forveien. Etter å ha halvsovet hele bussturen kom jeg da om bord på toget og lette da etter plassen min (hadde plassbilett), jeg fikk selvfølgelig den plassen jeg synes er verst på hele toget. Jeg fikk vindusplassen på en seterekke der disse står vendt mot en annen seterekke (ansikt til ansikt) og hele resten av vognen.

Siden toget var fullt var det ingen andre plasser ledig, så jeg fikk bare gjøre det beste ut av situasjonen. Heldigvis for meg ble det sittende to eldre damer ovenfor meg (de reiste tydeligvis sammen for praten gikk lett mellom dem), jeg sier heldivis for da kunne jeg sove.

Da oppsto det et annet problem, nemlig at det var en ny vogn og dermed var det nye seter, disse setene har ikke den kanten på siden av nakkeputen slik som de gamle stolene har og dermed hadde jeg ingen plass å støtte hodet. Dette problemet løste jeg ved å legge jakken i mellom setet og vinduet for da ble det en liten kant å støtte hodet mot. Jeg fant meg en behagelig stilling og sovnet.

Da jeg etter en stund våknet tok jeg meg selv i å stå alle fire oppå setet (rompa vendt mot resten av vognen) og hodet godt klemt inn i mellom setet og vinduet. Tenk deg en slik situasjon der du vet at hele vognen antagelivis har sett eller ser på deg i den posisjonen, og du vet at du må snu deg før eller siden. Dette fikk jeg meg da etter en stund motet meg opp til, jeg snudde meg og satte meg ordentlig i stolen, men uten å se opp. Da jeg etter en stund måtte se opp (skulle av) var det ingen i hele vognen som møtte blikket mitt.

I ettertid var det en god kamerat av meg som nevnte noe jeg selv ikke hadde tenkt på, hvordan så det ut for de som såg dette på alle de togperrongene toget stoppet på. Ansiktet mitt var skvist godt inn mot vinduet samtidig som jeg også må nevne at når jeg sover har jeg åpen munn og jeg sikler utrolig mye ...

Det jeg nå skal fortelle om skjedde med min kamerat for en del år siden. Vi var i 16-17 års alderen og sammen med andre venner leid en buss med sjåfør for å dra på tur til Hemsedal for å stå på ski. Etter en god stund i bussen begynte noen av gutta å mase på sjåføren om å stoppe, de var så sultne.

Men den ene bensinstasjonen etter den andre passerte uten at sjåføren gjorde noe tegn til å stoppe, så stemningen ble mer å mer høylytt bakover i bussen. Så da man merket at bussen begynte å bremse ned for å svinge inn på en stor parkeringsplass ble det virkelig fart på gutta. Buss sjåføren parkerte bussen ca. 50 meter fra den lille kiosken for ikke å stå i veien for andre, dette ble ikke godt mottat da måtte man gå "helt dit". Hvis du har sett 40 ungdommer sammen kan du tenke deg hvordan oppstyr det blir når en roper førstemann til kiosken. Det ble med ett et svare rabalder når 40 stk ungdommer setter opp dampern for å komme først.

En av gutta var veldig rask slik at vi snart lå et par tre meter bak han. Det var kun noen få meter igjen da jeg la merke til at luka på Kiosken var stengt, dette trodde jeg faktisk han som lå først også hadde sett, men ak å ve.

Gutten tok trappa i ett steg å kasta seg frem for å være den første, med det resultat at han kjørte hele hue igjennom ruta.

Vi ble helt forfjamset av det smellet som fulgte og ble redde for at det hadde skjedd noe alvorligt, men han sto å lo av dama på innersiden av disken som sto der med to store redde øyne og når jeg sier store, da mener jeg STORE øyne.

Dama bak disken hadde akkurat kommet på jobb og sto å vasket disken før hun skulle åpne kiosken..

Jeg er sikker på at hun måtte hjemmom en tur for å skifte...

En venninne og jeg skulle gå å trene aerobic, men akkurat den dagen så gadd jeg ikke å ta aerobic skoene i bagen så derfor tok jeg dem på meg. Jeg hadde litt dårlig tid så jeg måtte løpe opp til venninna mi, på veien sprang jeg over en mark og gjennom litt skog. Da jeg kom opp til venninna mi, sa hun at hun syntes det luktet litt drit rundt henne, jeg hadde vært på do før jeg kom så vi skyldte på det og tenkte ikke mer på dette.

Da vi kom opp til treningsstudioet begynte vi å trene aerobic med en gang, det var som vanlig helt kjempe gøy, men jeg kjente en intens lukt. Jeg tenkte at enten så var det noen som var dårlige i magen eller så var det noen som hadde en forferdelig svette lukt.

Så var det tur for å jogge forover og bakover, da kjente jeg at jeg var merkelig glatt under bena og da jeg så ned på gulvet hadde jeg smurt hundedrit over hele parketten på aerobicgulvet...

Jeg skulle på møte i en nærliggende by i Østfold. Min bil, en etterhvert noe mishandlet BMW, begynte å fuske, og jeg fikk den såvidt inn på en parkeringsplass. Møtet gikk greit, men etterpå fikk jeg ikke motoren i gang. Fikk tak i Viking og ble tauet til nærmeste BMW-verksted der jeg fikk låne en liten "Pesjå" fordi jeg skulle hjem og på nytt møte i Sverige dagen etterpå.

Om natten snedde det. Jeg hadde på det tidspunkt (1996) en vanskelig utkjørsel, som endte i en bratt bakke på skrå opp mot riksvegen. Ukjørselen, som er ca. 150 m, var den morgenen ikke brøytet.

Jeg satte på "knipetak" på bakhjulene som vanlig, og "Pesjå'en" gikk i motsetning til BMW'en greit opp bakken.....

Det var først langt ute på dagen at jeg oppdaget at "Pesjå'en" hadde forhjulstrekk.....

Det var mandags ettermiddag og jeg var lettere stresset fordi jeg skulle skynde meg å handle før jeg hentet min datter hos dagmammaen. Jeg suste inn i butikken, og på tur bort til kassa så jeg at min gode vinninde, som arbeidet i butikken, sto oppe på en stol og vasket en hylle.

Vi hadde vært på fest på lørdagskvelden, og siden hun er glad i gutter regnet jeg det nesten som sikkert at hun ikke var gått alene hjem. Da jeg kom forbi henne tok jeg derfor et godt tak i baken hennes og klep til, samtidig som jeg sa:

"Nå, du klarer både å gå og sitte i dag?". Og så slapp jeg en høy og tydelig rå latter.

Min venninde på stolen setter i et kjempehyl, og da hun snur seg og kikker på meg går det opp for meg.....

......at jeg nettopp har kløpet en vilt fremmed dame i baken.

For noen år siden skulle klassen min arrangere en fest til inntekt for operasjon dagsverk. Vi hadde gjort dette også året før, og funnet ut at det var mer innbringende enn å jobbe en hel dag i en eller annen bedrift for de to-tre hundrelappene vi skulle samle inn hver, og desuten var det mye mer moro.

Vi holdt på å sette opp en masse lys og musikkanlegg, og trengte derfor ganske mange skøyteledninger. En i klassen min hadde liggende en hel del slike ledninger i bilen sin. Det viste jeg siden det var jeg som hjalp ham med å hente dem. Han var opptatt øverst i en stige, og etter å ha forklart hvor bilen stod kastet han ned bilnøklene slik at jeg kunne stikke ut i bilen og hente noen flere ledninger.

Da jeg skulle låse opp bagasjerommet syntes jeg låsen var litt treig, og det virket som om det var noe i låsen som hindret nøkkelen i å gå helt inn. Det viste jeg selvfølgelig råd for, og ga nøkkelen et skikkelig kakk. Etterpå gikk nøkkelen rundt, men stor var overaskelsen da bagasjerommet var tomt!

Jeg gikk inn igjen og spurte om noen hadde vært og hentet ledningene allerede, for i bilen var det i allefall ingen. Nei, de skulle fortsatt være der, så han som eide bilen ble med ut for å se.

Jeg låser opp, og viser fram "tomrommet". Han tenker seg om et kort øyeblikk før han kan fortelle meg at det var feil bil. Hans stod tre plasser lenger borte, godt gjemt bak en varebil...

Før jeg forteller noe som helst, vil jeg bare understreke at dette ikke er selvopplevd, men jeg har en kamerat som påstår at han gjorde dette som er beskrevet her.

Det er jo slik at vi alle (stort sett) har ønske om å gjøre ting, på steder hvor ingen kjenner deg, som man ellers ikke ville ha gjordt i sitt vante miljø. Kameraten min hadde et slikt ønske, nemlig å leke psykisk utviklingshemmet i en butikk.

Derfor troppet han opp i en lokal forretning et eller annet sted i norges land, dette var under familiens ferie. Han motet seg opp, satte en saftig grimase på ansiktet, og labbet inn i butikken. Han stilte seg i kø, passet på å se skikkelig hemma ut, og ventet på tur. Da han endelig stod først i køen, prøvde han å peke på det han skulle ha, en bortgjemt liten sjokolade. Dette gikk selvfølgelig ikke, så tilslutt måtte han snakke. Han siklet litt med vilje, da han stotret fram:

"Tho..tho...thokelaadeeeee".

Ekspeditrisen så tydelig brydd ut, men prøvde etter beste evne å finne frem sjokoladen han ville ha, selvfølgelig uten å lykkes.

Da denne ekstraordinære episoden hadde pågått en tid, hørte kameraten min en rolig, men bestemt kremting. Han iførte seg sin verste grimase, med tunga ut av munnen, og snudde seg. Og hvem andre stirret inn i kvitøyet hans, enn hans mor....

Dette er ei småpinlig historie fra India. Jeg hadde kommet til sørspissen av India og var på reise langs kysten nordover igjen og holdt et relativt raskt tempo. Så fort jeg hadde kommet til en by, gikk jeg i gang med å finne neste transportmiddel som skulle i noenlunde rett retning. Jeg måtte rekke tilbake til jobb i Bangalore lengre nord og inn i landet i løpet av noen få dager, og det skulle være akkurat tid til å nå dit om jeg stort sett var på reisefot med lokaltransport fra morgen til kveld.

Det var i regntida, og lufta var fuktig og tjukk som i ei dampende badstue. Det syntes ikke opplagt om lufta skulle klassifiseres som noe i gassform eller som noe i væskeform, liksom. Det var nødvendig å drikke kanskje seks liter vann om dagen, sjøl om all denne reisinga ikke var mer enn middels anstrengende. Men det var litt vanskelig å si, for det øste ned lunkent regn nær sammenhengende dag etter dag, slik at jeg var konstant dryppende blaut og det var vanskelig å bedømme væsketapet i løpet av dagen. I disse våte omgivelsene som akkurat holder kroppstemperatur, føler en seg ikke så raskt tørst, slik som en ville bli i sol og tørrere luft ved samme temperatur.

Et par dager med slik loffing hadde gått og jeg befant meg på ei ferge som var mitt transportmiddel til neste by. Etter et toalettbesøk gikk det opp for meg at jeg begynte å bli dehydrert, og det var ikke så rart, for de tre literne vann jeg hadde båret hele dagen, hadde jeg ennå ikke rørt, og det var snart kveld. Så jeg begynte å drikke, og drakk alt sammen.

Snart var ferga framme og jeg tusla i land. Jammen så jeg ikke straks en reiseklar buss som skulle i min retning. Det var flaks, for det var alt begynt å bli mørkt og jeg hadde ikke regna med at jeg skulle rekke lengre denne dagen. Så jeg greip straks muligheta og hoppa på den smekkfulle bussen. Kort etter at bussen kjører, minner blæra meg på de tre literne.

Bussturen skulle være på to timer, det skulle vel gå om jeg fokuserte på andre ting og lot praten gå med mine meddpassasjerer, tenkte jeg.

Jeg fikk etter hvert et sete, men det hjalp ikke stort å få sitte; hvert sekund syntes lengre for hver hump bussen kjørte over. Og bussen var alt forbi "point of no return", på en landeveg i svarte natta. 

Tjue minutt gikk og det var temmelig ubehagelig. Etter førti minutt hadde det utvikla seg til en kraftig, stikkende smerte. Det syntes farlig og jeg kunne ikke gjøre annet enn å krype til korset. Jeg forklarte for konduktøren. "No worries", smilte mannen, "we'll find a suitable place for you where you can relieve yourself", og gikk. Han mente visst når vi var framme. 

Jeg tok tak i han igjen og forklarte at jeg så klart mente her, nå. "Is it essential that you piss?" spurte han og så mer alvorlig på meg. Kanskje det var ansiktsfargen min som nå bekymra han. Jeg nikka, og han gikk fram tilsjåføren og bussen stoppa.

Ut gikk jeg og det var som om hundre kilo letta fra kroppen min der jeg stod i grøfta. Ti sekund gikk, det rant støtt. Femten. Dette begynte å bli mer pinlig. Tjue. Aldri før eller sia har jeg sett maken. Tjuefem. Neppe heller mine sytti medpassasjerer i bussen som fulgte med. Det lot til ingen ende å ha, så jeg kneip bare igjen og satsa på at det ville holde helt fram. Underfulle blikk og flir møtte meg på bussen. Like godt at jeg ikke skjønner malayalam.

Litt over en time seinere var vi framme. Jeg gikk beherska men raskt ut av bussen og rundt et hjørne.

Jeg er en av disse som ustanselig tabber seg ut, men tar ikke dette særs tungt. Dvs. så lenge det ikke går ut over andre enn meg selv. Men den gangen jeg skal fortelle om her, ja den gikk nok utover noen andre.

Jeg bor på en forholdsvis liten plass, der hvor alle kjenner alle. Og på en sånn plass, svirrer sladderet fortere enn svint. Jeg har da som prinsipp ikke høre på hva alle skravlekjerringene slavrer om, da det er hold i bare det færreste av det de forteller. Men så var det at jeg fra noen gode venner fikk høre at ei klassevennine av meg hadde blitt gravid og skulle snart bli mamma. "Koslig", tenkte jeg, og dermed spekulerte jeg ikke mer på den saken.

En stund senere, faktisk en god stund senere, skulle jeg inn på en klesforretning. Det var lørdag og i den mest folksomme tiden. Der oppdaget jeg at den omtalte klassevenninen stod ved et klesstativ. Jeg gikk bort til henne, sa hei og vekslet noen ord med henne. Etter en stund sa jeg til henne:

"Hører du skal bli mamma snart. Koslig! Ja det begynner og vises veldig godt nå!"

Så klappet jeg på hennes mage, for hun hadde virkelig lagt seg ut siden sist jeg så henne. Jeg visste ikke hvor jeg skulle se, eller hva jeg skulle si da hun ble knallrød og stammet: "Jeg er da ikke gravid!".

Jeg fikk frem et unnskyld (mens jeg mest av alt ønsket å synke gjennom gulvet) og hastet avgårde. Noen klær fikk jeg ikke kjøpt meg.

Senere da jeg møtte henne, hadde hun slanket seg og var blitt mye tynnere. Og gjett om jeg fikk dårlig samvittighet da? De lux!! Men jeg må jo nevne at jeg ringte rundt til mine gode venner som hadde fortalt meg dette da, og sa at hun venninen var ikke gravid. For hadde jeg ikke sagt det, ja så hadde nok de også tråkket like ille i salaten som jeg gjorde.

Av skade blir man klok heter det, men det er nok ikke tilfelle med meg. For et halvt år etter den nevnte situasjon i den klesforretning, da gikk jeg i baret igjen. Denne gangen i et matforretning. En klassevennine som jeg ikke hadde sett på et år eller så stod der med sine to barn. Morsomt og treffe kjentfolk så jeg gikk bort til henne og snakket løst og fast med henne. Etter en stund, så bare MÅTTE jeg tråkke i salaten igjen, og sa:

"Er det lenge til at tredjemann kommer da?"

Med dette siktet jeg til den store magen hennes da, men siden jeg sa det så uklart, så tok hun det som om jeg spurte om når hun haddet tenkt starte med tredjemann. Så hun svarte det ble en god stund til.

Da er det meg og mitt ansikt da. Jeg kan ikke skjule hva jeg synes og føler da jeg har et ansiktutrykk som alltid avslører meg, og da røpte jeg jo hva spørsmålet egentlig var siktet mot, uten å si et ord. Søren, det var pinlig. Så ganske raskt fikk jeg avsluttet samtalen og hastet ut, uten at jeg hadde handlet noe av det som stod på handlelista mi.

Men, nå tror jeg faktisk at jeg har lært. For å havne i liknede situasjoner igjen, ja det håper jeg at jeg aldri kommer opp i mere. ALDRI!!!!

Som de fleste andre her i landet har jeg en bil som det finnes en del skavanker på. Mitt problem er at døren på førersiden ikke lar seg åpne fra utsiden, noe som resulterer i at jeg må bruke passasjer siden for å komme meg inn i bilen. Men når jeg skal ut, kan jeg ved bruk av en spesiell teknikk bruke førersiden. Personlig tror jeg bilen er intelligent, men nok om det.

Da jeg for et par måneder siden skulle hente posten i postkassa, parkerte jeg bilen svivende på tomgang ved siden av postkassa. Gikk ut førersiden, lot døren stå oppe slik at jeg slapp å gå inn på passasjersiden etterpå. Gikk så for å hente posten.

Slam....sier det bak meg. Døren smatt igjen. Vinden, den helvetes vinden. OK, jeg var fortsatt avbalansert, jeg kunne bare bruke passasjersiden. Men gudene må ha kjedet seg jævlig den dagen, fordi passasjersiden var låst den.

Bilen stod nå og gikk på tomgang med nøklene til leiligheten på nøkkelknippet som sto i tenningsslåsen og begge dørene var altså låst. Hvordan skulle jeg nå komme meg inn i bilen?

Etter å ha gitt bilen et par "ansiktsløftninger", begynte jeg å tenke rasjonelt. Jeg har jo en ekstra nøkkel i leiligheten. Like forvirret som et spedbarn i en toppløsbar, gikk til husverten for å hente nøkkelen. Men gudene må ha fått et ekstra "kick" etter episoden med bilen, og tillot selvfølgelig ikke husverten å være hjemme. Siden gradestokken var farlig nær null og jeg kun stod jeg i T-skjorten, måtte jeg utføre en del kropslige bevegelser for å holde varmen.

At jeg nettopp hadde fylt bensin på tanken gjorde ikke situasjonen lysere. Mens livet mitt passerte i revy sto jeg og hoppet rundt omkring og ventet på at husverten skulle dukke opp.

Han dukket opp en stund etter at bilen gikk tom for bensin....

Og jeg var to kilo lettere....

Robert Zwarg er en av mine beste venner. For tiden bor han i Oslo mens jeg bor i Levanger, og vi bruker derfor e-mail for å holde kontakten. Robert er litt fersk i dette og har det derfor ikke helt inne ennå. En dag fikk jeg denne e-mailen fra ham:

"Hei Trygve.

Jeg tror jeg har driti meg ut en smule!! Du vet jeg har brukt Eudora mail-program, helt til det siste. Der har jeg brukt å skrive nickname: Trygve ikke sant!!!

Nå har jeg i midlertid begynt å bruke mail-editoren til Netscape. Jeg har av gammel vane skrevet Trygve som mottaker der også. Noe som førte til at jeg har hengt ut feil Trygve som en GJØK til å spille sjakk, gratulert han med godt hjemmeside-arbeid, og mye, mye mere......

Mailene har kommet til en Trygve som har en helt annen adresse enn din. Noe jeg fikk rede på idag. Da han unskylte seg med den dårlige sjakkspillingen. Men som han sa;

Jeg har jo for faen ikke spilt sjakk i hele mitt liv........., og jeg skulle faen meg bare slutte å sende han mailer, for det var han jæ.... lei av.

Så hvis du har fått lite mail av meg i det siste skjønner du problemet.."

Min samboer og jeg ventet familieforøkelse i denne tiden, noe som også førte til forviklinger. Dagen etter at jeg fikk e-mailen som er gjengitt over (og som Robert fikk beskjed om var lagt ut her), fikk jeg en ny e-mail fra Robert med litt utfyllende opplysninger:

" Så du syntes dette var gøy du! Jeg for min del skjemmes ennå. Det var en del jeg ikke tok med i den forrige mailen:

Da jeg ikke fikk noen mail fra deg en dag her, gikk jeg ut fra at dama di var på sykehuset. Og jeg mailet lett en hilsen til "den andre Trygve" og gratulerte han sporenstraks med en ny verdensborger. Og som han sa;

Her i huset har det ikke, jeg understreker IKKE kommet en ny verdensborger."

Jeg kan ikke la være å undre meg over hva den "andre Trygve" egentlig trodde Robert var for en fyr. Tanken; "denne fyren må ha rømt fra et eller annet sted", var sikkert ikke så langt unna....

Robert deltar også med en annen tabbe her; "Høyt henger de...".

.Jeg kan være litt distrè enkelte ganger og må fortelle om den gangen jeg hadde vært og handlet. Bilen hadde jeg parkert rett utenfor, og da jeg hadde handlet ferdig gikk jeg ut (i mine egne tanker) og satte meg i bilen for å starte.

Nøkkelen passet ikke og da først oppdaget jeg at det var feil bil. Det eneste som noenlunde stemte var fargen.....

Du kan tro det var ei som kom seg fort ut etterpå. Heldigvis var det ingen kjentfolk som så meg (tror jeg) ...

For eit par år sidan så var eg på ferie i Sandnes og budde på Holiday Motell. Kvar morgon gjekk eg og foreldra mine til kafeen for å innta ein aldri så liten frokost. Og over borda i kafeen hang det nokre smijernslamper med tunge glaskuppelar. Desse hang veldig lågt over bordet, med det resultat at eg slo hovudet oppi dei når eg skulle reise meg frå bordet. Dette fekk ingen andre konsekvensar en at eg fekk temmeleg vondt i hovudet og ein ekstrem lyst til å bruke lampa som blink på den lokale skytebanen.

Men ein morgon, etter at eg hadde ete frokost, ville eg prøve ein av spele- automatane i lokalet. Og då eg ville reise meg, slo eg som vanleg hovudet i lampa.

Kuppelen i denne lampa hang ekstra laust, og den brutale behandlinga mi fekk denne til å dette ned. Kuppelen datt rett på tallerkenen til far min og feia denne i golvet saman med alt bestikket hans (heldigvis hadde han i alle fall ete ferdig). Kuppelen vart delt i to. Og som om ikkje dette var nok, så sat der ei eldre dame ved nabobordet som nesten hoppa i taket då dette hende.

Heldigvis såg mannen i resepsjonen det morosame i denne hendinga, så eg slapp å erstatte kuppelen.

Neste gong eg kjem dit, et eg heller ute!

Utfordrer:
Per Johan Rauø
Levanger

For ikke alt for lenge siden bodde jeg sammen med en annen i en leilighet et sted i Oslo. Det var lørdag og oppvarmingen var igang. Da det omsider var tid for å gå ut på byen manglet det en nøkkel til leiligheten. Vi fant ut at vi gjemmer en nøkkel utenfor, så kunne den av oss som kom først hjem låse seg inn, så kunne den andre ringe på og få den første til å åpne. Så langt alt vel...

Den kvelden var uvanlig festlig, og det ble svelget unna en del øl. Ut på natten var det på tide å komme seg hjem. Og taxi ble rekvidert. Vel hjemme begynte jeg å lete etter nøkkelen. Med vantro øyne lette og lette jeg. Ingen nøkkel å se... Til slutt ble jeg inneforstått med at uten nøkkel-ingen sted å sove (jeg hadde da selvfølgelig glemt den delen av avtalen hvor vi ble enige om at man skulle ringe på hvis man ikke fant nøkkelen).

Men vent litt.... Jeg visste at balkongdøren sto åpen. Problemet var bare at vi bodde i 4. etg. Jeg så oppover blokken og fant balkongen høyt der oppe. Aha!! takrenna... takrenna gikk jo akkurat forbi balkongen vår. Hvor heldig...

Med godt tak i takrenna begynte jeg sakte å klatre. Først litt forsiktig, så tok overmotet meg og jeg begynte å klatre som jeg ikke hadde gjort noe annet i hele mitt liv. Vel 4 meter over bakken hørtes et lite "knepp". Jeg stivnet til men ingenting hendte. Nå var jeg jo nesten halveis, så jeg fortsatte, nå litt mer forsiktig. 5 meter over bakken, alt vel.

6 meter over bakken skjedde det!!! Med ett løsnet hele takrenna (som var vel 8 meter). Den gikk en halv meter ut fra veggen, og som i sakte film bar det nedover. Med et klask tok jeg asfalten, rullet nedover trappa, med peiling mot veien. Jeg kunne erindre at det haglet med takrenn-deler rundt meg. Da jeg kom til meg selv sto jeg halveis oppreist med begge hendene godt festet rundt en del av takrenna og prøvde å forklare taxi-sjåføren som hadde bråbremset rett foran meg, situasjonen..

Etter et lengre opphold på legevakta, med en lengre utgreining om ulykkesforløpet, sto jeg atter utenfor leiligheten. Denne gangen ringte jeg på. Og døren ble åpnet umiddelbart.

Jeg jobber bak disken på en litt større bensinstasjon her i Stavanger. For et par uker siden kom det inn en mann som ville ha et juletre, et såkalt "Wunderbaum", de som (liksom) lukter så godt og henges i frontruten i bilen. Han stod ved døren og spurte hvor de lå. Jeg fortalte ham det, og etter en liten stund kom han bort til disken med et tre og ville betale for det.

Jeg kjente en forferdelig sterk lukt og sa: "Huff, som de trærne stinker", og rynket godt på nesen. Han sa svarte ikke noe på det, men ble veldig rød i ansiktet, betalte og gikk ut.

Litt senere den dagen vasket jeg gulvene og kom tilfeldigvis bort der disse luktetrærne lå. Jeg så at det var forskjellige sorter, og tok opp noen for å se om de luktet like ille. Da la jeg merke til noe rart. De var pakket så godt inn i plast at man nesten ikke kjente noen lukt.

Da gikk det opp for meg at jeg det jeg hadde kommentert som en forferdelig lukt, var aftershaven til denne stakkars mannen, og jeg forstod derfor meget godt hvorfor han hadde sett så rart på meg...

For noen år siden spilte jeg en fotballkamp her i Stavanger for Vaulen mot Viking. Viking kan høres skremmende ut, men faktum var at de ikke hadde slått oss ennå denne sesongen, tross to forsøk. I en høstturnering møtte vi Viking i semifinalen. Mye prestisje sto på still. Vi aktet ikke å tape. Undertegnede var da midtbanespiller og en brukbar ballfordeler.

Kampen utviklet seg til og bli en tøff batalje. Selv fikk jeg en albue i nakken og ble uvanlig hissig av den grunn. Jeg sverget at DEN motspilleren skulle få svi. Plutselig kom sjangsen min, han kom alene med meg, jeg sa til ham:

"Kom igjen da tøffen....meg kommer du aldri forbi!".

Han stoppet nærmest opp, jeg ble litt forfjamset. Så rykket han plutselig til igjen, slo ballen mellom føttene mine (de som har spilt fotball vet at ingenting er mer ydmykende enn en tunnel), sklei forbi meg og skåret det første målet.

Den kampen tapte vi 3-0...

Som elektrofagmann ble jeg en dag tilkalt for å hjelpe en venn med å installere bilstereo i hans bil. For å sjekke om stereoen virket koblet jeg til høytalerene og (+)ledningen. Det eneste som manglet for å sjekke lyden i kassa var (-)ledningen.

Siden vi ikke hadde en løs ledning slik at vi fikk jordet stereoen, holdt jeg opp stereoen slik at den kom nærme tenningslåsen. Da kunne jeg bruke en av nøklene som stod i tenningslåsen som jording ved å sette den mot chassiset til stereoen. På den måten ble det jordforbindelse gjennom forbindelsen chassis-nøkkel-tenningslås og vakre toner strømmet ut av høyttalerene.

Dette så min venn som syntes det var merkelig, men dog genialt. Vel alt syntes være i orden så det var bare å sette igang med installasjonen. Jeg gikk derfor å lukket opp bagasjerommet for å hente verktøy.

Da jeg kom tilbake med verktøyet, satt min venn i forsetet med bilstereoen i fanget og pirket på stereoens chassis med sin husnøkkel. Jeg lurte naturligvis på hva det var han holdt på med. Jo, han forsøkte å få liv i stereoen. Jeg forklarte ham da at han ikke kunne bruke husnøklene, men at han derimot måtte bruke bilnøklene som stod i tenningslåsen, hvor på han sa:

"Jeg trodde det var det samme hvilke nøkler jeg brukte"....????

Dette skjedde under våronna som er den travleste tida på året. For å få unna jobben med steinplukking hadde min onkel, som eier gården behov for arbeidsfolk. Denne arbeidskrafta ble skaffet gjenom min mor som er lærer på en videregående skole.

Hun hadde leid inn fire uimotståelige vakre jenter. Disse damene kunne ikke kjøre traktor så jeg måtte være med og hjelpe til når tilhengeren var full og måtte tippes osv. Været var svært godt og damene var kledd i bikini. For første gang var det helt ok å plukke stein.

Seint på ettermiddagen da sola sto lavt, sa min onkel at jeg skulle harve et stykke lenger borte på jordet isteden for å plukke stein, han skulle snart så korn der. Vel det var jo greit så jeg begynte å harve et stykke lenger borte på jordet med god utsikt over noen lekker stykker som jeg mye heller kunne ha tenkt meg å harve over ;-).

Etter en stund hadde jeg kjørt ferdig hele stykket og skulle bare kjøre den siste kanten langs en vei for å ta den siste finishen. I enden av denne kanten var det et stort dypt hull som jeg naturligvis måtte kjøre utenom. Som sagt så var sola lav og dermed ble jeg sterkt blendet akkurat når jeg skulle passere dette hullet eller rettere sagt da jeg trodde jeg hadde passert.

Det hele endte selvfølgelig med at jeg svingte hele traktoren ned i dette hullet med tilskuere og det hele.

Det hele endte forsåvidt godt. Traktoren og jeg var like hel, men det var vanskelig å få traktoren opp. Det verste var likevel å forklare min onkel hvordan jeg hadde klart det kunststykket å manøvrere traktoren nedi et så stort og synlig hull. Jeg prøvde å forsvare meg med at sola hadde skylda. Men min onkel mente at det måtte være noe lenger borte på jordet som hadde distrahert meg.

Kvinnfolk og traktorkjøring e bærre toill!!

I mine yngre år var jeg på kafe Stratos, på toppen av Operabygget i Oslo sammen med noen venner. Der hadde de store vinduer fra gulv til tak som kunne åpnes og skyves opp. Et av disse vinduene sto helt åpent og vi syntes det var litt kaldt.

Richard , ca 170cm høy og 60 kg tung forsøkte derfor å lukke vinduet ved å henge seg i håndtaket på vinduet, uten å lykkes. Han tilkalte derfor undetegnede, over 190cm høy og allerede den gangen over nitti kg.

Jeg skjønte at her måtte det litt krefter til, så jeg røsket i håndtaket alt jeg maktet og....

... den nederste vinduskarmen i to meters bredde løsnet og hele greiene braste i gulvet mens teakflisene føyk rundt ørene....

Men maten var god.

Som journalist-vikar i en av landets større lokalaviser hadde jeg en gang behov for å skjære til noen sort/hvitt -kopier jeg hadde fått laget i mørkerommet.

Med de ubeskårede bildene under armen går undertegnede bort til en av typografene og spør pent om å få låne en kniv og et linjal. Dette var en fredag ved ti-tiden, og dagens avis var så godt som klar til trykking. Bare førstesiden sto igjen å montere.

Etter et par spøkefulle kommetarer om at journalister burde holde seg unna typografenes domener, lot han meg låne de etterspurte remedier. Jeg skrider bort til monteringsbordet, og går løs på bildene med kniven. Sørget for å legge skikkelig trykk på bladet for å oppnå et jevnt og pent snitt.

Med ett gikk det et lys opp for meg... Sjekket jeg om noe lå UNDER bildene jeg akkurat hadde skåret opp..? Litt svett dyttet jeg den siste sort/hvitt-kopien til sides. Og ganske riktig... Under lå en annonse til samme dags førsteside. Den var skåret opp i et titall bitte små strimler.

Skjelvende pirker jeg opp restene av annonsen, og viser papirhaugen til en kar på annonsedesken.

Du verden, så mange besvergelser han kunne. Mannen kastet seg over tapedispenseren. Han klistret, retusjerte og bannet i et tempo jeg aldri siden har opplevd.

Gjett hvem som gikk stille i dørene den påfølgende uken.

Jeg hadde for en del år tilbake sommerjobb som lagermann på et lite skipsverksted. Jobben innebar at jeg måtte en del ærend rundt på verkstedområdet, og det var på vei tilbake fra et av disse at det skjedde.

En lokal reder hadde en av båtene sine inne for reparasjon. Denne rederen har tre vakre døtre, og den mellomste av disse er spesielt søt. Hun hadde bestemt seg for å ta en tur ombord.

Som tidligere nevnt var det sommer. Det var også pent vær. Hun var antrukket i tettsittende rosa topp (uten rygg) og kort, svart skjørt. Kvinner er veldig sjeldne på dette verkstedet, så du kan si at hun fanget oppmerksomheten min.

Jeg hadde allerede notert meg at en av mine kolleger holdt oppe døra jeg skulle inn 10 meter lengre framme, slik at jeg ikke trengte å bry meg om den. Derfor kunne jeg vie all min oppmerksomhet mot skjønnheten. Det som var litt synd, var at min kollega hadde forlatt døren da jeg nådde fram til den. Dessuten var denne døren av den typen som lukker seg selv. Jeg gikk dermed rett på den. Siden jeg tross alt gikk mer eller mindre sidelengs, traff jeg dørhåndtaket med armen, og fikk meg et blåmerke av dimensjoner.

Nå er det jo ikke så farlig å drite seg ut dersom det ikke er noen som får vite om det. Da jeg så meg rundt, fant jeg at området var folketomt. Hun som var årsaken til det hele hadde nettopp rundet hjørnet, og det så ut for at jeg kunne komme fra episoden med æren i behold.

Dagen gikk, og bortsett fra en verkende arm og et syn som sitter på netthinnen min den dag i dag, så alt bra ut... Helt til klokka var fem på fire, og heele arbeisstokken var samlet utenfor lageret i påvendte av at dagen skulle ende.

Da kommer kranføreren som hadde sittet i oppe i kranen hele dagen ned...

Tjohei... det jeg nå skal fortelle dere om hendte meg for ca. 2 år siden. Vi var på ferie i Syden (jeg og 3 kamerater) nærmere bestemt i Magaluf, Mallorca. Og på denne øya i denne byen er det et SVÆRT diskotek som heter BCM (visstnok eropas største, ifølge rykter vi hørte) Og det er på dette stedet historien fant sted.

Etter et morsomt Vorspiel med kameratene mine og noen andre fra norge, fant vi ut at vi skulle dra over til BCM og fortsette festinga der. Så vi labba over og betalte inngangspengene. Vel inne, og etter en kjapp tur i baren for å få oss noe å drikke begynte vi å lete etter en plass å sitte. Noe som ikke var så enkelt i og med at det allereda var nokså fullt. Men så spotta vi et bord som var ledig. Problemet var at vi var fem stk. og det var bare fire stoler ved bordet. Og jeg var den uten stol. Så derfor
speida jeg lokalet og så tilfeldigvis tre smellvakre Spanske jenter ved bordet ved siden av. Altså en ledig stol.

Med litt innabords gikk jeg bort til jentene og spurte dem på den beste engelsken jeg kan om jeg ikke kunne ta den ledige stolen. De utvekslet noen blikk og så rart på meg, men svarte "take a seat".

Med et fast grep begynte jeg å slite å dra i den fastmonterte stolen. Ehhmm... jeg tror jeg bare lar den stå sa jeg og gikk tilbake til grove latterbrøl fra vennene mine, som hadde sett det hele.

Utfordrer:
Eivind Vigsnes

Ja jeg vil fortelle om den gangen jeg var på fest hos ei veninne. Vi startet på lørdagen ganske tidlig. Festen varte og det ble etterhvert sent. Klokka 0200 skulle jeg møte noen andre som skulle komme på nachspiel. De visste ikke hvor det var, så jeg labba bort til et møtested vi hadde avtalt. Der var det ingen så jeg labba tilbake.

Men der var døra låst og jeg hørte ingen musikk - så jeg ringte på. Ingen respons, så jeg ringte på en gang til.

Da kom det ut en middelaldrende herre som skulle vise seg å være min kjære tysklærer på gymnaset. Jeg hadde altså bommet totalt på kvartalene da jeg skulle gå tilbake, og der sto jeg midt på natten, ganske lite edru foran min tysklærer som for anledningen var kledd i rosa pysjamas.

Mandagen etter var det tysk i første time

Utfordrer:
Tore Skaret

Nå kommer den største tabbe som jeg kjenner til, hvor en av mine beste kamerater innehar hovedrollen. Vi velger å kalle han Øystein og er mest kjent for sine vitser på Totendialekt (Lænning på fagspråket)

Det hadde seg slik at Øystein i sine yngre år på friidrettsbanen deltok på kretsmesterskap, og det var stor stas å sanke medaljer. En øvelse som det nesten ikke var deltakere i, og dermed stor sjanse til å dra gull i hus, var SLEGGE. Men for å få kula med halvmeteren med vaier flest antall meter utover grasmatta, var det viktig med trening.

Øystein mønstret opp på stadion, gikk inn i klubbhuset og hentet en passe stor 5,5-kilos slegge fram fra en krok og børstet spindelvevet og støv fra redskapen. Han stilte seg opp i ringen, som forøvrig var uten sikkerhetsnett og startet å snurre rundt slik han hadde sett det på TV. Farten ble stor og for å få ekstra menge meter, brølte han høyt og ga all kraft da han sendte slegga opp i lufta.

Jernkula med en halv meter med ståltråd skar ut til venstre. Passerte et par hekeløpere over løpefeltet, forsvandt videre over gjerdet på stadion og dundret rett i grillen på en Citroen som stod parkert midt på parkeringsplassen. Vaier og håndtak smalt i panseret, så det nesten ble delt på midten.

Øystein var ikke den mest forskrekkede der og da. Den mest forskrekkede var den middelaldrende damen som satt inne i bilen og kom sjokkskadet ut av det stygt ramponerte kjøretøyet. Om det ble flere sleggekast den dagen eller siden sier denne historien ingen ting om.

Jeg har siden jeg var liten vært nærsynt (som ikke er det samme som kortsynt). På grunn av en relativt makelig livsstil og lav snooze-terskel har jeg som oftest brennhast om morgenen, ikke sjelden må hele morgenritualet presses inn på et kvarter.

Som alle med kontaktlinser vet så tar det ca 20 min å rense et par med linser, og før one-step systemene kom ble dette gjort om morgenen. Dette førte til at jeg tilbrakte svært mye av min tid på ungdomsskolen og videregående i en behagelig tåkete verden uten linser. Briller? nei, hva skal man med det ?

Uformelle regler sier at om det er ledige dobbeltseter i en buss skal man sette seg der og ikke ved siden av ukjente. En dag jeg skulle hjem fra skolen myste jeg etter ledige dobbeltseter, men fant ingen. Jeg satte meg derfor ned omtrent midtveis i bussen ved siden av en pen jente i samme alder. I det jeg er ferdig med å plassere ranselen i bussens midtgang og har fått satt meg ser jeg at dobbeltsetet rett foran oss er tomt. Jeg blir pinlig berørt av dette og jenta får et lite smil rundt munnen. Jeg bruker bussturen til å finne ut hvor jeg skal plassere blikket, men etter en evighet drar jenta i snora for å få bussen til å stoppe. Jeg reiser meg for å slippe henne ut, og hun beveger seg ut fra setet. I det hun skal til å si noe til meg tar hun et steg bakover for å gå mot døra og snubler i ranselen.

Hun faller langflat i bussens midtgang, smilet forsvinner like raskt som mitt oppstår. Mens jeg mumler noe '"beklager, min feil" rødmer hun tydelig og skynder seg ut.

Auda.

Tabbe-Toppens hovedside

Vil du tilbake til Tabbe-Toppens hovedside? Dit kommer du hvis du klikker her.

Hvis du likte denne siden, så legg gjerne igjen en hilsen i min gjestebok.

Jeg er hele tiden ute etter flere historier. Har du gjort noen tabber, så gjør verden til et morsommere sted ved å dele historien din med oss andre. Send inn din historie til: trygve@plohn.com

Hovedpersonen i historien må være deg selv eller en du kjenner MEGET godt og ikke "en kompis av en kamerat til ei venninne du kjenner meget godt". Slike historier er som oftest vandrehistorier, og det er ikke av interesse.

Historiene her på denne siden skal være sanne historier (i den grad det er mulig sikre dette), hvis ikke så faller hele poenget med denne siden bort. Hvis ikke historiene er sanne, vil det være vitser og ikke tabber. Det har jeg ingen interesse av da vitser aldri er like morsomme som ekte historier om ekte mennesker.