Dag 03 (Dumaguete City – Kabankalan City)

I dag skal vi omsider starte på selve sykkelturen, og det er også på tide når vi nå er kommet til dag 3 av turen.

Vi har overnattet på Island Leisure Hotel og det er et lite, men hyggelig hotell. Det er rent og pent og grei service og vi har trivdes godt her. Vi ble vekket klokken 0645 og sto da opp for å spise frokost kl 0700. Frokosten måtte gjøres unna på en liten halvtime da vi måtte pakke og være klar til å dra fra hotellet klokken 0800.

Dumaquete City er en by med litt over 120 tusen innbyggere og det er forholdsvis mye trafikk ut av byen. For sikkerhets skyld skulle vi derfor kjøres et stykke ut av byen før vi startet syklingen. Etter frokosten ble bagasjen og syklene lastet på bilen og vi ble deretter kjørt fra Dumaquete City til Bais City som ligger ca. fem mil lenger nord langs kysten. Den forholdsvis korte kjøreturen tok nesten 1,5 timer – noe som er ganske beskrivende for trafikkbildet egentlig. Da vi kom fram til Bais City stoppet vi ved en bensinstasjon og lastet av syklene, noe som vakte nysgjerrighet hos lokalbefolkningen. Etter å ha fylt opp vannflaskene med Gatorade og fått litt informasjon fra Jens om dagens etappe og hva vi kunne forvente, startet vi litt etter halv ti på turen mot Kabankalan City. Det er en tur på rundt 7 mil fra øst- til vestkysten tvers over den sørlige delen av øya Negros (øya Negros ligner en støvel og denne etappen går tvers over «ankelen» i støvelen).

Turen starter ved havnivå, men forholdsvis hurtig begynner det å gå oppover da vi skal klatre 500 høydemeter for å komme over dagens høyeste punkt før det begynner å gå nedover igjen. Alle disse høydemetrene skal gjennomføres i en sammenhengende lang bakke, så det kom til å bli en litt tøff start på turen. Stigningen startet etter knappe 5 km sykling og så gikk det oppover de neste 13-15 km.

Det var deilig og spennende å endelig sitte på sykkelen og være i gang med turen. Vi syklet midt i Filippinernes dagligliv, med sukkerhøsting, veiarbeid, unger på tur til skolen, forbi de mange små private butikkene som ligger langs veien, forbi små hytter og dagliglivet som foregår langs veien. Det var mye å se på og mange inntrykk å ta til seg. Alle vi møtte langs veien var positive og smilte til oss når vi syklet forbi. Tursyklister er ikke et vanlig syn på Filippinene så det var mye nysgjerrighet å møte.

Det var imidlertid fryktelig varmt, spesielt når vi syklet oppoverbakke. Da var hastigheten så lav at det ikke ble noe «fartsvind» til å holde temperaturen nede og da ble det fort trykkende varmt.

Jeg var spent på hvordan supporten fra følgebilen fungerte. I følge Jens (daglig leder av Bugoy Bikers) skulle turen være veldig godt organisert (hans begrunnelse for det høye prisnivået) og det skulle være mat og drikke tilgjengelig på følgebilen. I det hele tatt skulle vi ikke behøve å tenke på noen ting selv bortsett fra det å sykle og suge til oss opplevelsene underveis. Jeg er sikker på at Jens har dette som målsetning og helt sikkert streber etter å oppnå dette, men – som jeg etter hvert kommer til å beskrive her i turbloggen – så fungerte det dessverre ikke helt slik for vår del.

Det hadde allerede vært noen «småopplevelser» som var annerledes enn vi hadde forventet.

Mens vi ennå var i Norge (etter at vi hadde kjøpt og betalt for turen) viste det seg vanskelig å få tilsendt detaljert informasjon om turen, opplegget og hva vi kunne forvente (slik jeg allerede har fortalt om i prologen). På oppmøtedagen var vi blitt fortalt at de skulle hente oss på hotellet til velkomstmiddagen men det endte opp med at vi selv måtte ta taxi til restauranten, turen fra Cebu til Dumaquete i går skulle foregå med hurtigbåt men ble kvelden før avreise endret til at vi skulle ta buss i stedet og den planlagte syklingen på ettermiddagen i Dumaquete i går ble det jo ikke noe av.

Dette er egentlig bagateller, og ikke noe jeg normalt ville bruke en kalori på å irritere meg over, men med det høye prisnivået det er på denne turen så forventer man at ting er «på G» og at informasjonen man har fått er riktig.

Det som «ikke var riktig i forhold til det vi var blitt fortalt på forhånd» viste seg i dag å være informasjonen om at det skulle være mat tilgjengelig på følgebilen (snaks, smørbrød etc.). Det var det ikke. På følgebilen var det kun drikke … og det ble jeg ganske overrasket over for å si det forsiktig.

Når man er på sykkeltur så er det viktig å spise forholdsvis ofte for å holde energinivået oppe gjennom dagen. I den kraftige varmen så gikk det ikke bare mye drikke, jeg erfarte også (etter hvert som dagene gikk og jeg fikk litt erfaring med det) at jeg måtte spise mye mer enn normalt for å holde energinivået oppe.

Da jeg – etter rundt 2 mil og 500 høydemeter – spurte de som kjørte følgebilen om å få en sandwich eller noe annet å spise så fikk jeg beskjed om at det kun var drikke i bilen og at vi skulle spise lunsj på en restaurant litt senere på dagen … og det skulle ikke være så langt dit.

Det skulle vise seg at vi ikke var framme ved restauranten der vi skulle spise lunsj før ved 14-tiden på ettermiddagen etter rundt 5 mil med sykling 🙁

Fra den lille frokosten jeg hadde spist på hotellet på ved 7-tiden på morgenen (jeg klarer aldri å spise mye om morgenen) til jeg omsider fikk noe å spise ved lunsjen i 14-tiden, gikk det mer enn syv timer. At det går så lang tid mellom måltidene fungerer rett og slett ikke på sykkeltur. Syv timer uten mat i stekende varme med til dels meget tung sykling ble for tøft for meg. Jeg var gått helt tom, hadde hodepine og var kvalm og når jeg endelig fikk mat så var det for sent. Formen kom seg ikke.

Jeg fortsatte sykkelturen etter lunsjen, men få kilometer senere sto jeg bøyd i en grøft og kastet opp. Den siste biten (ca 20 km) gikk derfor som passasjer på bilen. Dette var jeg lite fornøyd med for jeg hadde ikke betalt i dyre dommer for å bli kjørt rundt på Filippinene i en ukomfortabel Jeepney, jeg ville sykle og hadde det vært mulig å få mat underveis på følgebilen (brød, sandwich etc.)  slik vi hadde blitt fortalt at det skulle være, så hadde det gått fint å sykle hele etappen i dag.

Da jeg tok opp dette med Jens, så fikk jeg den første av det som i løpet av turen skulle bli en rekke av «But you should just have ….» (Men du skulle jo bare ha …).

Det jeg «bare skulle ha gjort» i dag var at jeg skulle ha stoppet på en av butikkene langs veien og kjøpt med noen bananer og annet som jeg kunne spise underveis.

… og det kunne jeg helt sikkert ha gjort hvis jeg på forhånd var blitt informert om at det var nødvendig.

Problemet var bare at jeg ikke på noe tidspunkt tidligere var blitt informert om at jeg selv måtte ta ansvar for å sørge for at jeg hadde nok å spise i løpet av dagen. Jeg var tvert i mot blitt informert om det stikk motsatte nemlig at det skulle være både mat og drikke å få på følgebilen. Ikke hadde jeg med meg penger på sykkelen heller (eller noe sted å legge maten). Jeg hadde rett og slett ikke tatt høyde for at jeg selv måtte ta ansvar for å sørge for at det var mat tilgjengelig. Grunnen til det er jo egentlig to-delt. For det første er prisnivået på turen så høyt at jeg forventet at slike ting var i orden. For det andre så er jeg, i forbindelse med bestilling av turen, blitt fortalt av Jens at jeg «ikke trenger å tenke på noe» og at «alt er veldig godt organisert» og det vil være «mat og drikke på følgebilen».

Da jeg nevnte det for Jens merket jeg at det ble litt «dårlig stemning» og selv om han på velkomstmiddagen hadde lagt ganske stor vekt på at «det var meget viktig at vi sa fra om ting vi var misfornøyd underveis i turen slik at de fikk sjansen til å rette det opp», så ble «stemningen» så pass ubehagelig at jeg lot være å si så mye mer om saken. Jens lovet imidlertid at de heretter skulle sørge for at det skulle være brød og andre ting tilgjengelig på følgebilen på resten av turen.

Var framme på hotellet (Zaycoland Resort Hotel) klokken 1730 og tok kveld klokken 2030 etter en svømmetur i bassenget og middag (som besto av smakløse hamburgere med pomfrites) på kvelden. Hotellet er et litt kjedelig og billig konferansehotell midt ute i «ingenting», men absolutt greit nok for en natt.

Men – sett bort fra frustrasjonen over at ting ikke er helt som lovet når det gjelder hvor «godt turen er organisert» – så er selve det å sykle på Filippinene et eventyr. Jeg har ikke på noe tidspunkt følt meg utrygg på veien. Det er ikke så mye trafikk utenfor byene. Folk vi møter er glade og det å sykle rundt på landsbygda gjør at man får et innsyn i den Filippinske kulturen og dagliglivet som man ellers aldri ville fått. Det å sykle gjennom flott natur er heller ingen ulempe.

Nedenfor følger noen bilder som viser noen av dagens opplevelser (klokkeslettet angir når på dagen bildet er tatt).

Bildetekst kommer
(0800) Syklene og bagasjen pakkes på bilen (en Filippinsk Jeepney)

 

Bildetekst kommer
(0800) Klart for avreise fra  Dumaquete

 

Bildetekst kommer
(0934) Framme i Bais City

 

Bildetekst kommer
(09:35) Syklene er lesset av, vannflaskene er fylt, vi er klar for tur 🙂

 

Bildetekst kommer
(09:58) Høsting av sukkerrør

 

Bildetekst kommer
(09:58) Høsting av sukkerrør

 

Bildetekst kommer
(10:05) Veiarbeidet langs veien foregår med mye bruk av «muskelkraft»

 

Bildetekst kommer
(10:06) Tungt arbeid i varmen

 

Bildetekst kommer
(10:07) Veien svinger seg bratt oppover

 

Bildetekst kommer
(10:30) Med høydemetrene kommer også utsikten

 

Billedtekst kommer
(10:55) Maggie sliter seg oppover

 

Billedtekst kommer
(11:09) En av de mange små private butikkene langs veien der innehaveren prøver å skaffe seg en liten ekstrainntekt. Her får man kjøpt bensin på gamle Cola-flasker for 68 Pesos pr flaske (litt over 9 kroner).

 

Det er utrolig varmt og det går mye vann
(11:19) Det er utrolig varmt og det går mye vann

 

Billedtekst kommer
(11:24) Et typisk «landsby» på Filippinene. Noen små enkle hytter.

 

Godt råd ... gjelder også syklister.
(11:24) Godt råd … gjelder også syklister.

 

Her på landsbygden i Filippinene er det en annen standard på husene enn det vi er vant med hjemmefra.
(11:26) Her på landsbygden i Filippinene er det en annen standard på husene enn det vi er vant med hjemmefra

 

Billedtekst kommer
(12:16) Det går mye oppover i dag

 

(12:10) Billedtekst kommer
(12:10) Blide unger utenfor en skole

 

Billedtekst kommer
(12:40) På landsbygda så foregår nesten all matlaging med ved å bruke tre som brenne og her må alle hjelpe til

 

Maggie på vei gjennom en av de mange små landsbyer som ligger langs veien
(12:40) Maggie på vei gjennom en av de mange små landsbyer som ligger langs veien

 

Disse kom faktisk syklende fire stykker på en sykkel
(12:44) Disse kom faktisk syklende fire stykker på en sykkel
(12:58) Et "snappshot" av det Filippinske hverdagsliv vi passerer på vår sykkeltur
(12:58) Et «snappshot» av det Filippinske hverdagsliv vi passerer på vår sykkeltur. Her er det noen unger som dirigerer trafikken i forbindelse med veiarbeid.
Ennå noen km før vi er framme
(13:17) Ennå noen km før vi er framme
En av de mange små XX-butikkene langs veien
(13:20) En av de mange små butikkene langs veien de selger mat og drikke til veifarende fra sine private hus

 

(14:16) Endelig lunsj. Har ikke spist noe siden frokosten i morges
(14:16) Endelig lunsj. Har ikke spist noe siden frokosten i morges
(15:33) På vei igjen
(15:33) På veien igjen etter lunsj. Men på grunn av lite mat i dag var formen elendig. Kort tid etter dette bildet ble tatt sto jeg i grøften og kvittet meg med lunsjen. De siste 20 km av dagens etappe ble derfor – til min store ergrelse – gjennomført som passasjer i Jeepneyen.

 

(17:07) Skoleskyss på Filippinene
(17:07) Skoleskyss på Filippinene

 

(17:00) Skoleskyss på Filippinene
(17:07) Skoleskyss på Filippinene – Her teller jeg minst 19 personer (18 passasjerer + fører)
Framme på hotellet
(17:18) Framme på hotellet

 

En avkjølende og avslappende svømmetur etter en lang varm dag på sykkelen
En avkjølende og avslappende svømmetur etter en lang varm dag på sykkelen

 

Se ruten over dagens sykling, med kart og høydeprofil og diverse andre detaljer, på Carmin Connect.

Én kommentar til «Dag 03 (Dumaguete City – Kabankalan City)»

  1. Negros byr på store kontraster og har i tillegg en fasinerende historie om umåtelig rikdom og tilsvarende fattigdom. Reiser du i dette landskapet ligger det store åkere som strekker seg kilometervis fra havet og til fotenden av de mektige fjellene i bakgrunn. Det er åkre i alle faser fra innhøsting, via brenning til såing. Seks måneder tar det fra såing til høsting slik at man kan faktisk høste sukkerrør 2 ganger i året.

    Spanjolene, som først kom til Negros innførte nettopp begrepet Negros (svart) på grunn av alle de mørkhudede mennesker de så, men den etniske blandingen endret seg betydelig og raskt som en følge av at mange fikk barn med de spanske erobrerne. Faktisk er Negros i dag mer kjent for sine lyshudede enn motsatt.

    Sukker ble dyrket på øya som et tilskudd til den daglige kosten lenge før noen mente at det var penger å tjente på å starte business med å eksportere.

    Nicholas Loney, en britisk forretningsmann, var den første til å skjønne potensiale i å eksportere sukker. Han brakte med seg maskiner til sukkerproduksjon i 1850-årene og startet opp en produksjon. Dette førte frem til at flere startet opp og i 1860-årene var Negros Occidental den ledende sukkerprodusenten på Filippinene.

    Det utviklet seg etterhvert et system på Negros hvor de rike var eierne av land hvor det ble dyrket sukker og de fattige var landarbeidere som arbeidet med innhøsting og videre foredling av sukkeret. Systemet ble kalt Hacienda og var bygget opp slik at man som arbeider veldig fort kom i et avhengighetsforhold til de rike sukkerfamiliene. De rike sukkerfamilier, alle av spanske røtter, skapte et system hvor de tok fullstendig omsorg for «sine» folk fra vugge til grav. De fungerer som faddere, betalte medisinsk behandling, og noen ganger reddet dem ut av fengsel. Til gjengjeld krevde de og fikk full underdanighet og eierskap til de arme menneskene. Det nærmeste er vel å si at sukkerarbeideren på Negros ble en slave…

    Til og med i dag er det slik at alt du kan se av sukkerplantasjer på Negros er eiet av kun noen få familier. I tillegg, er også disse familiene dypt involvert i politikken hvor de er kongressmenn. Det påstås at ingen andre vil ha en nubbesjans med å stille opp som motkandidater i et eventuelt kongressvalg. For kontrollerer du alt og alle skal det mye til at ikke du blir skadelidende hvis du bytter side. Derfor skjønner jeg at det kan fremtvinge grupper som mener at nå må vi få til en mer rettferdig fordeling av jorda slik at fattige mennesker på landsbygda kan få et anstendig liv.

    I dag går det meste av sukkerproduksjon til Bioenergy, men fortsatt står sukkerarbeideren der ute på åkeren og kutter sukkerrør. Sukkerrørene er plantet i rekker med en avstand på 10-20 cm mellom hver stamme. 70 Centavos har en sukkerarbeider for å kutte 1 meter i rekken med sukkerrør. Kutter han 10 meter i rekken, har han altså tjent 7 peso eller en hel norsk krone om du vil. Kutter han 100 meter, har han tjent hele 70 peso eller 10 blanke norske kroner. De færreste klarer ikke 100 meter om dagen, men klarer mellom 50 – 80 meter. Det vil si at en sukkerarbeider tjener i gjennomsnitt 50 peso om dagen. Dette tilsvarer ca. 7 kroner dagen i solsteika fra morgen til kveld. Vi snakker om 10 timerts arbeid og lønnen er altså 70 øre/time. Det eneste frynsgode han får er gratis vann. Mat må han selv bringe ut på åkeren. Dette er altså IKKE forhold fra middelalderen jeg beskriver, men foregår i dag og for virkelig å skru skruen enda hardere til, det er ikke sikkert disse arbeiderene har jobb hele tiden. Når høstingen er slutt, må de finne på noe annet å gjøre for mat må jo alle ha…..

    Dette er virkeligheten til mange, mange sukkerarbeidere på landsbygda. 70 øre/timen og gratis vann. UTROLIG, MEN SANT!!

Legg igjen en kommentar til Åge Moen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *