Jeg blir ganske brutalt vekket av ei vaskedame (som jeg tidligere har sett arbeide i kantinen så de skifter vel litt på arbeidsoppgavene) som har låst seg inn på lugaren min og står i døren og roper «Hallo, hallo! Du har ikke lugaren lenger så du må ut herfra.»
Lettere forfjamset spør jeg hva klokken er og får vite at den er 10:30.
«Ja, da er det skjedd en feil, jeg har bestilt lugar fram til Bodø og der er vi ikke før kl 0200 i natt», svarer jeg.
Med en sur og litt grinete stemme forteller vaskedamen meg så at jeg kun har lugar til Risøyhamn, og der er vi straks, så jeg må ut av lugaren.
«Det kan umulig være riktig», sier jeg. «Jeg sjekket inn klokken 0800 om morgenen i Vadsø og fikk ikke lugaren min før klokken 1400, så jeg må da i det minste ha lugaren fram til klokken 1200?».
«Nei, det har du ikke», sier vaskedamen ganske så surt. «Du må ut nå, det er noen som venter på lugaren.»
Jeg beklager da misforståelsen og sier at jeg skal skynde meg og forlate lugaren så fort det kan la seg gjøre, men at jeg er nødt til å ta en kjapp dusj først. Dette går vaskedamen noe surt med på.
Fra jeg ble vekket, til jeg var ferdig dusjet og hadde fått pakket alle tingene mine og sto ute i gangen gikk det en halv times tid. Det syns jeg faktisk er ganske så fort med tanke på at jeg lå og sov i min dypeste søvn da jeg ble vekket, og at jeg på de 30 min måtte dusje, pakke alle tingene og stadig «krangle» med en masete vaskehjelp som ikke syns dette gikk fort nok. I løpet av den halvtimen jeg brukte på å bli ferdig, var vaskedamen innom lugaren 4-5 ganger og maste om at jeg måtte skynde meg å bli ferdig, samtidig som hun også fikk resepsjonen til å ringe ned og mase.
Å mase sånn etter at jeg har sagt at jeg skal skynde meg og hvor jeg allerede gjør alt jeg kan for å komme meg ut av lugaren, det syns jeg er helt ekstrem dårlig service, og det føltes ganske så ubehagelig.
To netter på lugar kostet 6000 kroner – dvs rundt 3000 pr natt – tilsvarende en ganske dyr hotellovernatting, og da er det ikke så forbandet rart at man tror man har lugaren til man kommer fram, eller i det minste fram til klokken 1200 ankomstdagen.
Når det så viser seg at man har misforstått så kan de i det minste være høflige nok til å vise litt overbærenhet og godt humør når jeg legger meg helt flat og gang på gang ber om unnskyldning for at jeg hadde misforstått hvor lenge jeg hadde lugaren. Men nei, her var det viktigere å vise at man var sur over at lugaren ikke var ledig når den skulle være det, enn å vise god service.
Da jeg 30 minutter etter at jeg var blitt vekket, sto ute i gangen ferdig pakket, prøvde jeg igjen å beklage at jeg hadde misforstått hvor lenge jeg skulle ha lugaren og jeg beklaget de problemer det medførte.
Fikk da et surt og lite trivelig svar tilbake, og da gadd jeg ikke mer av den småsure stemningen og dårlige servicen og ga opp forsøket på å beklage meg og gikk opp i kafeen for å spise frokost/lunsj.
Jeg må si jeg er utrolig skuffet over servicen på Hurtigruten. Med en billettpris på nesten 6000,00 kroner for to netter på Hurtigruten så forventer jeg at servicen er OK og at de som jobber der har tatt på seg sitt profesjonelle «vær-hyggelig-mot-gjestene-uansett-humør» fjes. Når man jobber med turisme så er den viktigste jobbegenskapen å alltid være blid – eller å klare å late som at man er blid på en overbevisende måte. Det har de skjønt i de fleste andre land hvor de driver turisme, men i Norge så har vi ikke forstått dette. Da er det tydeligvis helt akseptabelt å la sitt dårlige humør gå ut over gjestene når gjestene ikke helt gjør som forventet eller har misforstått noe.
Det syns jeg rett og slett ikke er i orden.
Deretter så ble turen mer eller mindre som i går. Kjedelig, og lite å finne på utover å se på norsk natur gjennom vinduene i panoramasalongen. Det er helt sikkert fantastisk for en utlendig som kommer fra et land med en helt annen natur enn det vi har i Norge, men for meg så var det bare mer av ting jeg hadde sett før.
Ikke noe spektakulært og ganske kjedelig.
Helt til vi kom inn i Trollfjorden.
Trollfjorden syns jeg var en flott opplevelse. En trang fjord hvor det virker som det knapt er plass til Hurtigruten, med bratte fjell som stuper rett ned i havet. Dette var reisens eneste naturopplevelse for min del.
Hurtigruten kjørte full «turistpakke» på dette. De spilte «Dovregubbens hall» for full musikk på øvre bakre dekk og solgte kakao med konjakk og vafler med trollkrem.
Trollfjorden var fin men den opplevelsen alene er ikke verdt billettprisen.
Som sagt så ble dagen i dag stort sett som dagen i går. Se litt på utsikten, spise litt i den alt for dyre og dårlige kantinen, lese litt i en bok, gå litt rundt før man etter hvert – av ekstrem kjedsomhet finner ut at man kan like godt fortsette der man slapp i går og setter headsettet på, setter på «The boys are back in town» med Thin Lizzy og bestiller en kald øl. Satt en stund og prøvde å huske navnet på de som i går var mine venner for livet, men navnene hadde jeg allerede glemt – livet er tydeligvis kort.
I dag er det lørdag og jeg forventer litt mer liv i dag enn det var i går.
Det viste det seg etter hvert at ble det ikke.
Den samme trubaduren som i går kom etter hvert opp og spilte litt. Under mottoet at man ikke har det mer artig enn det man lager selv, klarte jeg å overbevise trubaduren om at jeg var flinkere enn ham til å både spille og synge, og jeg fikk lov til å bevise det – noe jeg ikke klarte da jeg overhodet ikke kan synge. Det å spille kan jeg vanligvis forholdsvis godt, men en nerve på venstre hånd hadde kommet i klem på sykkelturen, og dermed hadde jeg ikke følelse i lang- og lillefingeren på venstrehånden (et vanlig problem når jeg er på sykkeltur), noe som gjorde at jeg heller ikke spilte særlig bra. Så det ble en kort opptreden med dårlig sang og dårlig gitarspill og resulterende lett hoderisting fra noen blåhårede spøkelser som satt i baren 🙂
I Stamsund kom det en gjeng fra Bodø på som hadde vært i Lofoten og som nå skulle hjem til Bodø. Det var en artig gjeng og det ble straks bedre stemning.
Ved midnatt pakket trubaduren bort gitaren og da var det ikke mer som skjedde på Hurtigruten den kvelden. De to siste timene fra midnatt til vi kom fram til Bodø lå jeg og sov på en dårlig benk i kantinen.
Vi var framme i Bodø helt etter ruteplanen og mine 2,5 døgn på Hurtigruten var nå over – heldigvis. Jeg kommer aldri til å reise med Hurtigruten igjen – kanskje bortsett fra meget korte strekninger på en eller annen sykkeltur i framtiden der det kanskje passer å ta Hurtigruten et lite stykke. Men å ta hurtigruten over lengre avstander kommer aldri til å skje igjen. Det er alt, alt for dyrt og overhodet ikke verdt pengene ut fra den opplevelsen man får igjen.
Da jeg rullet sykkelen i land på kaien i Bodø sto Arnt Hansen og ventet på meg. Han kjørte meg til huset deres som jeg skal låne den tiden jeg er i Bodø. Her hos Arnt og Bjørg har jeg tilgang på både fri bolig og bil. Det er nordnorsk gjestfrihet på sitt beste.
Ryggen er blitt litt bedre på Hurtigruten, men er langt fra bra nok til at jeg kan fortsette sykkelturen. Nå skal jeg ta en dag eller to i Bodø og se om ryggen kommer seg og deretter bestemme meg for hva jeg skal gjøre.
Klokken 0300 var jeg i seng.