Det er alltid skuffende når man ikke får til å gjennomføre det man har planlagt, men det som gir meg den dårligste smaken i kjeften er ikke det at turen ikke ble helt som planlagt, men de 2,5 døgn jeg reise med Hurtigruten.
Denne turen kostet meg nesten ni tusen kroner og den er ikke verdt mer en 1/3 del av dette og da er jeg snill.
Det å reise med Hurtigruten anbefales IKKE. Hvis opplevelsen av å reise med Hurtigruten er spydspissen av norsk turistindustri så må det stå dårlig til med resten av turistnorge.
Det verste er at det ikke er så fryktelig mye de hadde trengt å gjøre for å gjøre reiseopplevelsen utrolig mye bedre. Bedre mat i kantinen, hyggeligere personale (dvs proft personale som forstår at de arbeider i turistindustrien og som viser at de setter pris på sine gjester selv om de ikke alltid er lette å ha med å gjøre), mer informasjon om hvor man seiler og hva det er man ser. I dagens teknologiverden kan det ikke være vanskelig å sette opp en GPS-løsning som kan informere om slikt. Ikke bare vise hvor man er på kartet, men også hva man ser og eventuelle historier om det man ser. I tillegg hadde det ikke kostet mye å sette opp en liten kino i et av konferanserommene når det ikke var i bruk slik at de kunne vise en film eller tre i løpet av dagen. Jeg har en skikkelig dårlig smak i kjeften med tanke på hvor mye penger jeg brukte på den hurtigrute turen og hvor lite jeg syns jeg har fått igjen for disse pengene. Akkurat det er det største «ubehaget» ved denne turen i ettertid.
Men turen var ikke helt mislykket. Jeg har fått noen opplevelser som jeg kommer til å huske. Det å ligge i telt i Grense Jakobselv helt ved grensen mot Russland var en artig opplevelse, og sykkelturen derfra mot Kirkenes var fin. Jeg hadde en fantastisk kveld i teltet utenfor Vardø der midnattssolen lyste fra en klar og blå himmel. Sykkelturen fra Vardø til Vadsø er også verdt å minnes fordi den ble så utrolig tung på grunn av kraftig motvind, men hvor jeg klarte å komme fram slik som planlagt tross alt. Slike «prøvelser» er alltid artige i ettertid.
Det var riktig å avbryte turen i Bodø på grunn av ryggen, jeg var ikke bra i ryggen før nesten et par uke etter at jeg kom hjem til Levanger, men i ettertid ser jeg at jeg burde ha avbrutt turen i Vadsø da jeg ble dårlig i ryggen, og tatt flyet hjem derfra. Selv om flybilletten hadde kostet noen kroner hadde det vært billigere en det som ble alternativet (Hurtigruten).
Dette har vært den dyreste og absolutt mest mislykkede sykkelturen jeg noen gang har vært på. Kanskje ble det slik på grunn av at turen startet fredag den 13 – ikke vet jeg 🙂
Arnt kjørte meg til stasjonen der jeg tok toget fra Bodø klokken 1215. Jeg var framme i Levanger kl 2053 helt etter ruten etter en lang og litt kjedelig togtur. Min kjære kone var møtt opp for å hente bagasjen slik at det ble noe lettere for meg å sykle sykkelen hjem (vi har ikke sykkelfeste til bilen). De 15 minutter det tok å sykle hjem kjentes på ryggen for å si det forsiktig, men det gikk da greit.
Klokken 2115 gikk jeg inn ytterdøren hjemme og den såkalte «sykkelturen» fra Kirkenes og sørover dermed er over.
Dette er den dyreste og mest mislykkede «sykkelturen» jeg noen gang har vært på.
Da jeg våknet i dag kjentes ryggen mye bedre ut og optimistisk Twitret jeg om at jeg snart er klar for å sykle sørover, men det varte ikke lenge. Et par timer inn i dagen var ryggen like vond som før og jeg bestemte meg derfor for å avlyse turen.
Det er ikke noen mening overhodet i å være på sykkeltur når man ikke kan sykle. Jeg har knapt sittet på sykkelen og jeg har brukt vanvittige summer på overnatting og offentlig transport.
Jeg trives godt hos Arnt og Bjørg i Bodø, men å gå her oppe i ukevis og vente på at ryggen skal bli bra er ikke aktuelt. Da kan jeg like godt være hjemme.
Det var derfor med tungt hjerte jeg bestemte meg for å avbryte turen. Dette var en tur jeg virkelig hadde sett fram til. Å sitte på sykkelen en måneds tid med start i Grense Jakobselv var noe jeg hadde gledet meg til, og at det ikke ble slik er litt surt.
Jeg var heldig og fikk en billett med NSB med toget i morgen for meg og sykkelen for litt under 500 kroner fra Bodø til Levanger.
På kvelden var Arnt, Bjørg og jeg på Indisk restaurant på min regning. Det er alltid hyggelig å komme hit på besøk og det er en gjestfrihet her som man ikke finner maken til, så det er trivelig å kunne gi litt tilbake i form av et godt måltid.
Arnt og Bjørg – mitt trivelige vertskap her i Bodø
Dyrt ble det heller ikke da det (selvfølgelig) viste seg at Arnt kjente de som drev restauranten og jeg derfor fikk over 50% rabatt på middagen. Maten var utrolig god og krydret helt etter min smak.
Etter middagen var det å dra tilbake til huset og så smått begynne å pakke og gjøre klart til turen hjem.
Dagen gikk stille og rolig av gårde. Lå lenge før jeg sto opp. Slappet av det meste av dagen med kaffe og TV før jeg på ettermiddagen dro ut til campingen for å spise middag med Arnt og Bjørg. Etter middagen kjørte Arnt meg tilbake til huset der jeg slappet av resten av kvelden.
Ryggen er litt bedre. Vurderer å sykle Kystriksveien sørover hvis framgangen fortsetter. Dette har jo vært en tragisk sykkeltur sett fra et sykkelperspektiv – har jo knapt sittet på en sykkel.
Jeg blir ganske brutalt vekket av ei vaskedame (som jeg tidligere har sett arbeide i kantinen så de skifter vel litt på arbeidsoppgavene) som har låst seg inn på lugaren min og står i døren og roper «Hallo, hallo! Du har ikke lugaren lenger så du må ut herfra.»
Lettere forfjamset spør jeg hva klokken er og får vite at den er 10:30.
«Ja, da er det skjedd en feil, jeg har bestilt lugar fram til Bodø og der er vi ikke før kl 0200 i natt», svarer jeg.
Med en sur og litt grinete stemme forteller vaskedamen meg så at jeg kun har lugar til Risøyhamn, og der er vi straks, så jeg må ut av lugaren.
«Det kan umulig være riktig», sier jeg. «Jeg sjekket inn klokken 0800 om morgenen i Vadsø og fikk ikke lugaren min før klokken 1400, så jeg må da i det minste ha lugaren fram til klokken 1200?».
«Nei, det har du ikke», sier vaskedamen ganske så surt. «Du må ut nå, det er noen som venter på lugaren.»
Jeg beklager da misforståelsen og sier at jeg skal skynde meg og forlate lugaren så fort det kan la seg gjøre, men at jeg er nødt til å ta en kjapp dusj først. Dette går vaskedamen noe surt med på.
Fra jeg ble vekket, til jeg var ferdig dusjet og hadde fått pakket alle tingene mine og sto ute i gangen gikk det en halv times tid. Det syns jeg faktisk er ganske så fort med tanke på at jeg lå og sov i min dypeste søvn da jeg ble vekket, og at jeg på de 30 min måtte dusje, pakke alle tingene og stadig «krangle» med en masete vaskehjelp som ikke syns dette gikk fort nok. I løpet av den halvtimen jeg brukte på å bli ferdig, var vaskedamen innom lugaren 4-5 ganger og maste om at jeg måtte skynde meg å bli ferdig, samtidig som hun også fikk resepsjonen til å ringe ned og mase.
Å mase sånn etter at jeg har sagt at jeg skal skynde meg og hvor jeg allerede gjør alt jeg kan for å komme meg ut av lugaren, det syns jeg er helt ekstrem dårlig service, og det føltes ganske så ubehagelig.
To netter på lugar kostet 6000 kroner – dvs rundt 3000 pr natt – tilsvarende en ganske dyr hotellovernatting, og da er det ikke så forbandet rart at man tror man har lugaren til man kommer fram, eller i det minste fram til klokken 1200 ankomstdagen.
Når det så viser seg at man har misforstått så kan de i det minste være høflige nok til å vise litt overbærenhet og godt humør når jeg legger meg helt flat og gang på gang ber om unnskyldning for at jeg hadde misforstått hvor lenge jeg hadde lugaren. Men nei, her var det viktigere å vise at man var sur over at lugaren ikke var ledig når den skulle være det, enn å vise god service.
Da jeg 30 minutter etter at jeg var blitt vekket, sto ute i gangen ferdig pakket, prøvde jeg igjen å beklage at jeg hadde misforstått hvor lenge jeg skulle ha lugaren og jeg beklaget de problemer det medførte.
Fikk da et surt og lite trivelig svar tilbake, og da gadd jeg ikke mer av den småsure stemningen og dårlige servicen og ga opp forsøket på å beklage meg og gikk opp i kafeen for å spise frokost/lunsj.
Jeg må si jeg er utrolig skuffet over servicen på Hurtigruten. Med en billettpris på nesten 6000,00 kroner for to netter på Hurtigruten så forventer jeg at servicen er OK og at de som jobber der har tatt på seg sitt profesjonelle «vær-hyggelig-mot-gjestene-uansett-humør» fjes. Når man jobber med turisme så er den viktigste jobbegenskapen å alltid være blid – eller å klare å late som at man er blid på en overbevisende måte. Det har de skjønt i de fleste andre land hvor de driver turisme, men i Norge så har vi ikke forstått dette. Da er det tydeligvis helt akseptabelt å la sitt dårlige humør gå ut over gjestene når gjestene ikke helt gjør som forventet eller har misforstått noe.
Det syns jeg rett og slett ikke er i orden.
Deretter så ble turen mer eller mindre som i går. Kjedelig, og lite å finne på utover å se på norsk natur gjennom vinduene i panoramasalongen. Det er helt sikkert fantastisk for en utlendig som kommer fra et land med en helt annen natur enn det vi har i Norge, men for meg så var det bare mer av ting jeg hadde sett før.
Ikke noe spektakulært og ganske kjedelig.
Helt til vi kom inn i Trollfjorden.
Trollfjorden syns jeg var en flott opplevelse. En trang fjord hvor det virker som det knapt er plass til Hurtigruten, med bratte fjell som stuper rett ned i havet. Dette var reisens eneste naturopplevelse for min del.
På tur inn TrollfjordenDet er trangtDa var besøket i Trollfjorden ferdig og vi er på tur videre
Hurtigruten kjørte full «turistpakke» på dette. De spilte «Dovregubbens hall» for full musikk på øvre bakre dekk og solgte kakao med konjakk og vafler med trollkrem.
Trollfjorden var fin men den opplevelsen alene er ikke verdt billettprisen.
Som sagt så ble dagen i dag stort sett som dagen i går. Se litt på utsikten, spise litt i den alt for dyre og dårlige kantinen, lese litt i en bok, gå litt rundt før man etter hvert – av ekstrem kjedsomhet finner ut at man kan like godt fortsette der man slapp i går og setter headsettet på, setter på «The boys are back in town» med Thin Lizzy og bestiller en kald øl. Satt en stund og prøvde å huske navnet på de som i går var mine venner for livet, men navnene hadde jeg allerede glemt – livet er tydeligvis kort.
Etter noen timer sittende og stirre ut panoramavinduene går man ganske lei
I dag er det lørdag og jeg forventer litt mer liv i dag enn det var i går.
Det viste det seg etter hvert at ble det ikke.
Den samme trubaduren som i går kom etter hvert opp og spilte litt. Under mottoet at man ikke har det mer artig enn det man lager selv, klarte jeg å overbevise trubaduren om at jeg var flinkere enn ham til å både spille og synge, og jeg fikk lov til å bevise det – noe jeg ikke klarte da jeg overhodet ikke kan synge. Det å spille kan jeg vanligvis forholdsvis godt, men en nerve på venstre hånd hadde kommet i klem på sykkelturen, og dermed hadde jeg ikke følelse i lang- og lillefingeren på venstrehånden (et vanlig problem når jeg er på sykkeltur), noe som gjorde at jeg heller ikke spilte særlig bra. Så det ble en kort opptreden med dårlig sang og dårlig gitarspill og resulterende lett hoderisting fra noen blåhårede spøkelser som satt i baren 🙂
Trubaduren gjorde et halvhjertet forsøk på å underholde et publikum som stort sett kun er 70 år og eldre
I Stamsund kom det en gjeng fra Bodø på som hadde vært i Lofoten og som nå skulle hjem til Bodø. Det var en artig gjeng og det ble straks bedre stemning.
Rune Eirik Bjarghov fra Bodø lager stemning
Ved midnatt pakket trubaduren bort gitaren og da var det ikke mer som skjedde på Hurtigruten den kvelden. De to siste timene fra midnatt til vi kom fram til Bodø lå jeg og sov på en dårlig benk i kantinen.
Vi var framme i Bodø helt etter ruteplanen og mine 2,5 døgn på Hurtigruten var nå over – heldigvis. Jeg kommer aldri til å reise med Hurtigruten igjen – kanskje bortsett fra meget korte strekninger på en eller annen sykkeltur i framtiden der det kanskje passer å ta Hurtigruten et lite stykke. Men å ta hurtigruten over lengre avstander kommer aldri til å skje igjen. Det er alt, alt for dyrt og overhodet ikke verdt pengene ut fra den opplevelsen man får igjen.
Da jeg rullet sykkelen i land på kaien i Bodø sto Arnt Hansen og ventet på meg. Han kjørte meg til huset deres som jeg skal låne den tiden jeg er i Bodø. Her hos Arnt og Bjørg har jeg tilgang på både fri bolig og bil. Det er nordnorsk gjestfrihet på sitt beste.
Ryggen er blitt litt bedre på Hurtigruten, men er langt fra bra nok til at jeg kan fortsette sykkelturen. Nå skal jeg ta en dag eller to i Bodø og se om ryggen kommer seg og deretter bestemme meg for hva jeg skal gjøre.
