Dag 01 (Namsos – Jøa)

I dag klokken 1000 startet min kjære kone og jeg på sykkelturen langs verdens vakreste veistrekning – Kystriksveien.

Kystriksveien starter egentlig i Steinkjer (FV 17), men for syklister er strekningen Steinkjer-Namsos kun en litt kjedelig transportstrekning og vi startet derfor turen vår i Namsos.

I Namsos besøkte vi først Rock City der vi tok et bilde ved siden av den legendariske Prudence bussen. Dette var bussen som Åge Alexandersen, Terje Tysland og resten av Prudence brukte da de turnerte land og strand rundt i perioden 1973-1974.

Denne bussen har sett det meste av Norge og den har helt sikkert også kjørt opp og ned Kystriksveien mange, mange ganger.

På Rock City fikk vi en omvisning i opplevelsessenteret av daglig leder Svein Karlsen. På opplevelsessenteret fikk vi prøve oss som musikere, vi fikk besøke Verdensrommet til Åge Alexandersen, vi besøkte studiet der den siste platen (Energi) til DDE er spilt inn og vi fikk en interessant historisk gjennomgang av Trønderrocken fra den spede begynnelsen fram til i dag.

Rock City inneholder en utstilling som beskriver Trønder-Rocken fra starten og fram til i dag. Svein Karlsen er daglig leder på Rock City og tok seg tid til å gi oss en omvisning.

På opplevelsessenteret på Rock City kan man bl.a. prøve seg som artist i et rockeband (DDE) foran et stort publikum. Klikk [ her ] for å se Maggie og meg som Rockestjerner (vi manglet dessverre keyboardist).

I «gamle dager» var det så og si kun to typer jobber man kunne få i Namsos. Man kunne jobbe på sagbruket, og de fleste som jobbet der syklet på jobb, eller man kunne mønstre på en båt og seile utenriks. De som jobbet på sagbruket er representert på Rock City med en sykkelkollasj som henger i taket. De som ble sjømenn og seilte ut i verden, er i og for seg representert i hele Rock City, da det var de som kom hjem med ny musikk og nye impulser som inspirerte til å lage musikken som ble til det vi i dag kaller Trønderrocken.

Sykkel var framkomstmidlet til folk flest for bare noen få tiår siden.

DDE kommer ut med sin nye plate «Energi» 22. juni. Platen er innspilt i studiet på Rock City og DDE er nå i full gang med å øve til sommerens turne. Øvingen gjør de i konsertsalen på Rock City (ikke alle band som har så bra øvingslokale) og vi var så heldige at vi fikk overvære øvingen og dermed fikk en liten privat minikonsert med DDE der vi fikk høre låtene fra den nye plata.

Vi var heldige og fikk en privat minikonsert med DDE da vi fikk overvære øvingen og forberedelsene til turneen som skal starte senere i sommer.

Bjarne og Eskil Brøndbo skrøt forøvrig av Kystriksveien og var enige om at Kystriksveien er mye finere og bedre enn E6.

Bjarne, Maggie og Eskil. Kun en av disse skal sykle fra Namsos til Bodø.

Etter besøket på opplevelsessenteret på Rock City var det tid for lunsj. I og med at Rock City henger sammen med Rica Rock City Hotell var veien kort til hotellets restaurant der vi bestilte oss en kraftig og velsmakende lunsj

Vi spiste lunsj på Rock City Rica Hotell.

Etter lunsj gikk turen videre til Namsos Lysstøperi. Hjemmesiden yter dessverre ikke Namsos Lysstøperi rettferdighet, men vi hadde heldigvis blitt tipset om at stedet likevel var verdt et besøk, og vi er glade for at vi – på tross av hjemmesiden – likevel stakk innom dette kreative og artige stedet.

Namsos Lysstøperi ligger i en gammel trikkestall og de har bevart skinnene og mange andre spor etter bygningens tidligere funksjon.

På Namsos Lysstøperi har de en gammel dresin stående over kassa

Alle lys er håndlaget og lysene støpes av verdens beste og verdens dyreste parafinvoks som er importert fra Tyskland. Parafinvoksen som benyttes i lysene er så rent raffinert at den kan brukes til å servere mat på og den gjør lysene brenner lenge og meget fint.

Alle lysene på Namsos Lysstøperi er håndlaget.
Alle lysene på Namsos Lysstøperi er håndlaget.

Namsos Lysstøperi er også en meget sosial plass hvor mange liker å komme innom for en prat og en kopp kaffe, de har derfor ordnet en hyggelig kaffekrok hvor man er velkommen til å sitte ned. Dette er et populært tiltak hos menn som er med sine koner for å kjøpe lys 🙂

Her finner du også en hyggelig kaffekrok der man kan sette seg og ta en kopp kaffe og en hyggelig prat.

Namsos Lysstøperi består av mange «seksjoner» eller områder som hver forteller sin egen historie, her finner du bl.a. «Naustet», «Skogen», «Isgrotten», «Loftet» og «Juleavdelingen» hvor det er jul hele året rundt».

Nissen står øverst i elva ovenfor fossen og følger med og passer på.

I videoen nedenfor forteller Mona Nordfjellmark litt om hvordan de lager lys, de forskjellige områdene av salgsutstillingen og om noen av lysene de selger.

Namsos Lysstøperi selger ca 10 tonn med lys i året hvorav det tyngste lyset er 6 kg. Det vil si at de selger mange, mange tusen stykker håndlagede og håndmalte lys hvert år.

Geir Arn Opdahl og Mona Nordfjellmark er aktive eiere og drivere av Namsos Lysstøperi
Geir Arn Opdahl og Mona Nordfjellmark er aktive eiere og drivere av Namsos Lysstøperi

Etter besøket i Namsos Lysstøperi syklet vi litt rundt i Namsos og passerte blant annet statuen av Åge Alexandersen. Bronsestatuen er laget av kunstneren Errol Fyrileiv og ble avduket i 2009 av daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen.

Æ e et sendebud med glede

Etter besøket på Rock City, Namsos Lysstøperi og en liten sykkeltur rundt i Namsos, ble det tid til en liten matbit før vi lokken 1600 tok hurtigbåten videre fra Namsos til Jøa der vi ankom klokken 1635.

Fra Namsos tok vi hurtigbåten videre til Jøa.

Jøa er veldig sykkelvennlig og turen over øya var lettsyklet på flate veier med lite biltrafikk. Det var også meget godt skiltet og lett å finne fram.

Det er godt skiltet og helt umulig å rote seg bort på Jøa. Det er også flere sykkelruter her (de røde skiltene). Vi skal til Seglloftet der vi skal bo i kveld. I morgen skal vi besøke Jernaldergården på Tranås.

På veien mot Seglloftet passerte vi tettstedet Dun og Øver-Dun som er fødestedet til Olav Duun.

På Øver-Dun besøkte vi Olav Duuns fødehjem
Som mange andre store nordmenn har også Olav Duun fått en minnebauta

Det begynte å bli sent på ettermiddagen og vi fortsatte derfor videre mot Brakstad Hamn der vi skal overnatte på Seglloftet.

Det siste stykket til Seglloftet går på lettsyklet grusvei i idylliske omgivelser.

Det særegne serveringstedet Pøbben ligger i et av sjøhusene ved Brakstad havn. Der tilbragte vi noen sene kveldstimer i hyggelig lag før vi tok kveld på Seglloftet der vi overnattet.

Den særegne «Pøbben» på Brakstad Hamn.

 

Pils i solnedgangen mens Hurtigruten passerer forbi bak oss i det fjerne

 

På «Pøbben» får man godt drikke i rustikke nautiske omgivelser.

Maggie vil antakeligvis nekte å spise frosne reker igjen etter at hun fikk smake de ferske gode rekene de serverte på «Pøppen». Det er liten tvil om at ferske reker er utrolig mye bedre enn frosne reker.

Rekene de serverer på "Pøbben" er så ferske at de nesten spreller fortsatt.
Rekene de serverer på «Pøbben» er så ferske at de nesten spreller fortsatt.

Seglloftet er, som navnet sier, et sted hvor de lager seil til forskjellige typer båter, men de tilbyr også overnatting og det benytter vi oss av nå i natt.

 


  • Se også Waipoints fra dagen i dag og resten av turen på Track My Tour
  • GPS-data og høydekurver m.m. for turen over Jøa ligger på Garmin Connect
  • Klikk [ her ] for å følge meg på Twitter
  • Klikk [ her ] for å følge Kystriksveien på Facebook

Epilog

Det er alltid skuffende når man ikke får til å gjennomføre det man har planlagt, men det som gir meg den dårligste smaken i kjeften er ikke det at turen ikke ble helt som planlagt, men de 2,5 døgn jeg reise med Hurtigruten.

Denne turen kostet meg nesten ni tusen kroner og den er ikke verdt mer en 1/3 del av dette og da er jeg snill.

Det å reise med Hurtigruten anbefales IKKE. Hvis opplevelsen av å reise med Hurtigruten er spydspissen av norsk turistindustri så må det stå dårlig til med resten av turistnorge.

Det verste er at det ikke er så fryktelig mye de hadde trengt å gjøre for å gjøre reiseopplevelsen utrolig mye bedre. Bedre mat i kantinen, hyggeligere personale (dvs proft personale som forstår at de arbeider i turistindustrien og som viser at de setter pris på sine gjester selv om de ikke alltid er lette å ha med å gjøre), mer informasjon om hvor man seiler og hva det er man ser. I dagens teknologiverden kan det ikke være vanskelig å sette opp en GPS-løsning som kan informere om slikt. Ikke bare vise hvor man er på kartet, men også hva man ser og eventuelle historier om det man ser. I tillegg hadde det ikke kostet mye å sette opp en liten kino i et av konferanserommene når det ikke var i bruk slik at de kunne vise en film eller tre i løpet av dagen. Jeg har en skikkelig dårlig smak i kjeften med tanke på hvor mye penger jeg brukte på den hurtigrute turen og hvor lite jeg syns jeg har fått igjen for disse pengene. Akkurat det er det største «ubehaget» ved denne turen i ettertid.

Men turen var ikke helt mislykket. Jeg har fått noen opplevelser som jeg kommer til å huske. Det å ligge i telt i Grense Jakobselv helt ved grensen mot Russland  var en artig opplevelse, og sykkelturen derfra mot Kirkenes var fin. Jeg hadde en fantastisk kveld i teltet utenfor Vardø der midnattssolen lyste fra en klar og blå himmel. Sykkelturen fra Vardø til Vadsø er også verdt å minnes fordi den ble så utrolig tung på grunn av kraftig motvind, men hvor jeg  klarte å komme fram slik som planlagt tross alt. Slike «prøvelser» er alltid artige i ettertid.

Det var riktig å avbryte turen i Bodø på grunn av ryggen, jeg var ikke bra i ryggen før nesten et par uke etter at jeg kom hjem til Levanger, men i ettertid ser jeg at jeg burde ha avbrutt turen i Vadsø da jeg ble dårlig i ryggen, og tatt flyet hjem derfra. Selv om flybilletten hadde kostet noen kroner hadde det vært billigere en det som ble alternativet (Hurtigruten).

Dette har vært den dyreste og absolutt mest mislykkede sykkelturen jeg noen gang har vært på. Kanskje ble det slik på grunn av at turen startet fredag den 13 – ikke vet jeg 🙂

Takk for «turen».

Sykkeltur på Kystriksveien – eller fra Levanger til Steinkjer (om Stiklestad og Leksdalsvatnet)

I stekende sol og en forferdelig varme startet jeg i dag på turen som var planlagt å skulle gå langs hele Kystriksveien, men som kun ble en tur fra Levanger til Steinkjer. På sykkelen hadde jeg full oppakning, det vil si alt telt, sovepose, vann, mat m.m.. Med full oppakning veier vel sykkelen et sted mellom 30 og 40 kg, så det ble 55 tunge km i den ekstreme varmen.

Ruten fra Levanger til Steinkjer

De første 25 km gikk greit, faktisk så greit at jeg tenkte det her er rett og slett «pisåfkaik». Men så ble det mer eller mindre stopp. Varmen tok noe helt vanvittig på. Det hjalp ikke hvor mye vann jeg drakk, jeg var helt ferdig likevel. Jeg hadde pulsklokke på, og selv når jeg slappet lenge av i veikanten og tok en skikkelig pause, så fikk jeg ikke pulsen under 110, så det er jo ting som tyder på at jeg nærmet meg et heteslag. De siste 15 km trodde jeg nesten ikke jeg skulle klare, men det gikk på et vis det også.

Turen til Steinkjer på baksiden av Leksdalsvatnet er litt lenger enn om man følger E6, så det ble en sykkeltur på ca 55 km i brennvarmen. Det var litt for langt.

Da jeg kom til Steinkjer var jeg helt utkjørt og det gikk opp for meg at jeg ikke hadde noen mulighet til å sykle Kystriksveien i denne varmen i den formen jeg var i – og jeg måtte også gjøre noe med bagasjen da sykkelen var alt for vinglete og ustabil å sykle på.

Jeg bestemte meg derfor for å droppe turen. Turen langs kystriksveien må utsettes til neste sommer, og jeg må være i bedre form og gjøre ting litt annerleded med bagasje m.m.. Dermed ble det stopp på Steinkjer. Jeg nøt to is mens jeg ventet på toget tilbake til Levanger. Det er vel den beste isen jeg har smakt. Tok så med meg sykkelen på toget hjem til Levanger hvor jeg ble møtt av noen venner som ønsket meg «velkommen tilbake fra ferie» (jeg hadde vært borte i litt over 8 timer). Jeg stoppet kun for en kald øl på Mama Rosa før jeg syklet helt hjem.

Jeg er nå solbrent av en annen verden på armene, nakken og leggene (solkrem er for pyser).

Lærte tre ting av denne turen:

  1. Jeg må pakke mer fornuftig. Jeg kan ikke ha med meg så mye på tur, så jeg må bruke mer tid på å finne ut av hva jeg trenger og hva som kan bli igjen hjemme.
  2. Formen må bli en del bedre før jeg kan legge ut på sykkeltur. Greit å sykle 5-6 mil en dag, men når man skal gjøre det dag etter dag uten at det skal bli et mareritt av slit, så må jeg først bli i noe bedre form.
  3. Det er bare å glemme å sykle særlig langt når det er så varmt (30 + i solen) som det har vært de siste dagene.

Levanger – Tautra

Kim og jeg har bestemt oss for at vi skal ta en sykkeltur i helgen med telt og det hele. Etter litt planlegging fant vi ut at vi skulle sykle fra Levanger til Tautra for å overnatte i telt der, og så sykle hjem på søndagen.

Ruten vi syklet fra Levanger til Tautra (og tilbake igjen)
Starter turen med en rast ved Norske-Skog
«Med lov skal landet bygges»
Kim på Frostating
Syklene har bagasje omtrent der det er plass. Det blir noen kg.
Syklene har bagasje omtrent der det er plass. Det blir noen kg.
Framme på Tautra. Har slått leir og lager mat i teltet
Kim er fortsatt i godt turhumør selv om det ble en lang tur.
Komfort i teltet. Bok og boklampe var med på tur.
Så er det morgen og vi skal snart sykle hjem.
Kim starter dagen med å koke seg en kopp kakao.

Det ble til sammen syklet ca 110 km på to dager.

Vi syklet fra Levanger til Tautra på lørdagen, og besøkte både Frostating og Tautra Mariakloster på turen. Det var litt spesielt å sykle over moloen fra fastlandet til Tautra. Fikk litt sånn «James Bond» fornemmelser med den store stålporten som står midt på moloen og som åpner seg når du kommer (den er montert for å hindre at rovdyr kommer seg over til Tautra for å spise opp alle fuglene i fuglereservatet).

Etter besøket i Tautra Mariakloster spurte vi bonden på nabogården til klosteret om vi kunne få slå opp teltet helt i skogskanten på en av åkrene hans, noe som var helt i orden. Det var også fritt fram for å forsyne seg av det vi trengte av vann til matlaging m.m. Så det var da både gjestfritt og hyggelig.

Turen hjem på søndagen ble litt lang. Hadde jo hele turen fra dagen før i kroppen, og hadde ikke min beste natt med søvn, men det gikk da fint det også.

Alt i alt så gikk turen mye bedre enn fryktet med tanke på at det var den første sykkelturen på mer enn 10 år, og det var litt lengre til Tautra enn jeg hadde tenkt (trodde det var ca 3 mil og det viste seg å være litt over 5 mil).

Kim var også en eksemplarisk reisekamerat som verken klagde eller sutret over at «det var langt» eller «at det var varmt» eller slike ting. Det syns jeg var imponerende. Ikke alle 16 åringer i dag som gidder å legge ut på en sånn sykkeltur en helg når det tross alt er mulig å spille både Playstation 2.m.m – så det skal han ha full kred for.