Sykkel

I mai 2007 kjøpte jeg en DBS Street 744 (kr 4999,00). Den har blitt brukt på tur langs Kystriksveien (to ganger) og en gang fra Lindesnes til Nordkapp. På alle turene har jeg brukt sykkelhenger (Burley Nomad) og har hatt lite bagasje på sykkelen.

DBS Street 744

Selv om jeg stort sett har syklet uten bagasje på sykkelen har denne sykkelen vist seg å være av for dårlig kvalitet. Det er særlig hjulene som ikke har vært sterke nok og jeg har hatt mye problem med eiker som har røket. På sykkelturen fra Lindesnes til Nordkapp måtte jeg flere ganger få fikset bakhjulet før jeg til slutt fikk bygget et nytt bakhjul i Bodø. Videre så er gir-systemet og bremsene heller ikke noe å skryte av.

Men bortsett fra det så syns jeg sykkelen er god å sykle på. Jeg har en sittestilling på denne sykkelen som passer meg godt.

Likevel er det «slitsomt» å være på tur med en sykkel man ikke stoler på. På grunn av svakhetene er den også lite egnet for turer hvor man har all bagasjen på sykkelen. Det vokste seg derfor fram et ønske om en skikkelig tursykkel.

Etter en god del resarch, lesing av tester m.m. ble jeg etter hvert oppmerksom på syklene til Thorn Cycles Ltd i England. Deres modell – Thorn Raven Tour – har fått meget gode kritikker i fagpressen. Den er bl.a. kåret til Bike of the Year i 2004 og Turing bike of the year i 2006 av Cycling Plus Magazine.

Thorn Raven Tour

Adventure Travel Magazine sier følgende om Thorn …

«Thorn are known for producing bomb-proof touring bikes
that`ll take you to the ends of the earth,
and will probably outlive you to.»

… og det må man vel kalle god kritikk.

Jeg hadde også blitt oppmerksom på flere langdistansesyklister som benyttet Thorn Raven Tour, bl.a. noen som brukte denne sykkelen for å sykle fra Nordkapp til Sør-Afrika. Dermed skulle sykkelen være mer enn god nok for mine behov.

Jeg tok kontakt med Robin Thorn hos Thorn Cycles Ltd og etter litt e-postveksling fram og tilbake bestilte jeg i mai 2010 en Thorn Raven Tour med Expedition Specs, tilpasset mine mål.

Thorn Raven Tour sykkelen jeg bestilte er satt opp som følger:

Sykkelen skulle egentlig benyttes i prosjektet Kystriksveien sykler Kystriksveien sommeren 2010, men den ble dessverre stående fast i transportstreiken (det var transportstreik i Norge våren 2010) og dermed nådde den ikke fram i tide.

Første sykkeltur med Thorn Raven Tour sykkelen ble derfor sykkelturen fra Røros til Stjørdal (en helg i juni 2010). Dette var jo kun en kort to dagers tur over 175 km med minimalt med bagasje, men det var nok til at jeg fikk prøvd sykkelen litt, og den har gitt meg et veldig positivt inntrykk. Thorn Raven Tour er jo en sykkel som er i en helt annen prisklasse en DBS sykkelen jeg brukte før (over fire ganger så dyr), så det bør jo også være en betydelig bedre kvalitet på denne sykkelen, noe jeg også opplever at det er.

Ute på min første tur med den nye Thorn Raven Tour sykkelen

Jeg er meget godt fornøyd med Rohloff 14 gear speed hub girsystemet. Selv om det «kun» er 14 gir så har man i praksis like mange gir som på en normal 24 girs sykkel (der går de samme utvekslingene igjen på flere steder så man har ikke 24 forskjellige gir). Rohloff systemet er lett å gire med og jeg opplever det som veldig presist. Man kan gire både når man trør, når man triller eller t.o.m. når sykkelen står helt i ro (f.eks. i et veikryss). Det er kun en girskifter. I tillegg gjør denne løsningen at bakhjulet blir sterkere i og med at man kan bruke like lange eiker på begge sider av hjulet.

Det er jo også betryggende at Rohloff hevder/garanterer at dette systemet aldri har feilet på en slik måte at man ikke kan sykle videre. En person har syklet 145 000 km med det samme Rohloff giret og sykler fortsatt.

Oppdatering 18. juni 2012:

Thorn Raven Tour sykkelen ble kjøpt i 2010, men ankom for sent til å bli med på tur det året (grunnet transportstreik) utover en liten tur fra Røros til Stjørdal. I 2011 ble det ikke noen sykkelturer på meg grunnet vond rygg og diverse annet som kom i veien.  Den første sykkelturen jeg fikk brukt sykkelen på var derfor først nå i sommer (juni 2012) da jeg syklet Kystriksveien fra Namsos til Bodø sammen med min kone.

Jeg syns sykkelen fungerte meget godt på denne turen. Sykkelen er sterk og stødig og behagelig å sykle på. Jeg har foreløpig ingenting å klage på og er fortsatt godt fornøyd med kjøpet jeg gjorde i 2010. Dette er en sykkel jeg stoler på og som jeg gjerne anbefaler andre å kjøpe også selv om den må bestilles fra England.

Robin Thorn hos Thorn Cycles Ltd er meget hjelpsom og serviceinnstilt og det er uproblematisk å ta kontakt med ham på mail og diskutere og spørre i det vide og brede om ting man lurer på i forbindelse med at man vurderer å kjøpe sykkel der.

Strøm på tur

Hvis man skal på en flerdagers tur hvor man baserer seg på å ligge i telt, og i tillegg skal ha med seg noen elektroniske duppedingser som sykkel-GPS, MP3 spiller, digitalt fotoapperat og mobiltelefon, må man finne en løsning for å ha strøm med på turen.

Jeg har valgt en løsning hvor jeg har med meg strømmen jeg trenger i et PowerGorilla batteri som så igjen kan benyttes til å lade opp de enheter som trenger strøm.

PowerGorilla – for å ta strøm med på tur

PowerGorilla batteriet jeg har (*) leverer en ladespenning på 5V (via USB utgangen) eller 16V, 19V, eller 24V via standard ladeutgang (nødvendig f.eks. til å gi ekstra strøm til en bærbar PC). Jeg benytter kun 5V via USB når jeg er på tur. Ved den spenningen har PowerGorillaen kapasitet på 21000 mAh når det er fulladet.

(*) PowerTraveller har kommet med en nyere model enn den utgaven jeg har. På den nye utgaven av PoserGorilla er det flere ladespenninger å velge mellom.

Jeg har med meg følgende gadgets som trenger strøm når jeg er på tur:

  • Garmin Edge 705 HR sykkel GPS
  • iPhone 3GS
  • Casio Exilim digitalt fotoapperat

Før jeg drar på tur sørger jeg selvfølgelig for at alle gadgets og PowerGorilla-batteriet er fulladet.

PowerGorilla batteriet bruker jeg hovedsaklig til å ladde sykkel GPSen om natta slik at den er klar til neste dag. GPSen har et internt batteri som gir en levetid på ca 15 timer når det er fulladet, så den må lades hver kveld hvis jeg skal ha noen nytte av den dagen etter.

Når det gjelder påfyll av strøm underveis, så skal det jo godt gjøres at man ikke sykler forbi en kafè eller noe slikt en gang i mellom. Da benytter jeg ofte sjansen til å ta en kaffe, en vaffel, lese en avis og få ladet litt på PowerGorilla-batteriet samt iPhonen (digitalkameraet og GPSen lader jeg kun fra PowerGorillaen).

Dette er alt jeg trenger for å ladde alle mine gadgets på tur

På bildet ser dere PowerGorillaen (21cm x 13 cm x 1,5 cm), USB kabelen som passer til de tre forskjellige overgangene (monkeynuts). Den øverste monkeynut (med gult på tuppen) er for å koble PowerGorilla til ladestasjonen til digitalkameraet, den midterste monkeynut er en mini USB og passer til sykkel GPSen, mens den nederste monkeynut passer til iPhonen. Ovenfor ligger ladestasjonen til digitalkamerat og laderen til PowerGorilla batteriet.

Dette er alt jeg trenger for å ha med meg strømmen jeg trenger når jeg er på tur og få ladet de gadgets som jeg har med. Selv om jeg ikke gir PowerGorilla batteriet påfyll underveis så har det likevel så stor kapasitet at det gir mange ladinger før det er tomt.

Digitalkameraet trenger jeg normalt å lade 1-2 ganger i uken ved normalt bruk (normalt bruk på tur betyr at man tar forholdsvis mye bilder).

Sykkel-GPSen må lades hver kveld/natt.

Det som krever mest strøm er iPhonen, spesielt hvis jeg benytter den til å se film, høre musikk/lydbok eller surfe på nettet. Når jeg skal være gjerrig på strømmen har jeg iPhonen avslått når jeg sykler og slår den kun på om kvelden for å ringe eller ta imot samtaler, SMS eller eposter for deretter å slå den av igjen. Ved slikt bruk kan det gjerne gå over en uke før den skal lades, men som oftest så trenger den en dose lading hver andre dag.

De gangene jeg har hatt med bærbar PC på tur, f.eks. på forskningsprosjektet Lindesnes-Nordkapp 2009 eller Kystriksveien sykler Kystriksveien i 2010, hvor et av hovedpoengene har vært hyppige oppdateringer av turblogg noe som igjen har krevd langvarig og mye bruk av PCen, så er det ingen vei utenom det å komme seg innendørs å få plugget PCen i stikkontakten. Til den typen bruk holder ikke min mobile strømløsning.

Men til små gadgets som krever forholdsvis lite strøm så holder denne løsningen i massevis. Jeg kan være dagesvis borte fra sivilisasjonen uten å gå tom for strøm, og når jeg er innom siviliserte strøk er det bare å gi PowerGorillaen påfyll.

Jeg har også SolarGorilla (et solpanel som er laget for å lade PowerGorillaen) men min erfaring er at det er for lite sol i Norge til at det gir særlig effektiv lading. Jeg har testet det ved å prøve å lade PowerGorilla-batteriet en solrik og varm sommerdag her i Trøndelag. Jeg hadde SolarGorilla-solpanelet påkoblet hele dagen, hele ettermiddag og til langt ut på kvelden og det var sol og blå himmel hele dagen. PowerGorillaen var langt fra fulladet når kvelden kom. Jeg vurderer derfor SolarGorilla som unødvendig vekt å drasse på når man er på tur i Norge. Det er bedre å ha med laderen til PowerGorillaen og stikke innom her og der og gi den litt påfyll når det passer.

Kapasitet

En praktisk test jeg gjennomførte viste at hvis PowerGorillaen er fulladet, så kan jeg lade opp Garmin Edge 705 GPSen syv ganger (fra helt utladet til full lading) før PowerGorillaen må lades på nytt. I praktisk bruk er det sjeldent at sykkel-GPSen er helt tom for strøm etter en dags sykling. Som oftest er det ca 1/3 igjen på batteriet når jeg slår av GPSen for kvelden.

Besøk av Knut Erling Wedul

Noen dager før jeg kom fram til Nordkapp på min lange sykkeltur møtte jeg Knut Erling Wedul, et møte jeg har beskrevet i turbloggen min og Knut også har nevnt i bloggen sin.

Etter dette helt tilfeldige møtet holdt vi litt kontakt med hverandre via hverandres blogger. Da jeg reiste hjem fra Nordkapp ved å haike med en semitrailer møtte vi Knut Erling litt syd for Fauske – Vi stoppet selvfølgelig og slo av en prat (også omtalt på Knut Erlings turblogg).

Jeg inviterte jeg ham da til å overnatte hjemme hos meg på Levanger når han etter hvert kom seg ned dit. På min sykkeltur fra Lindesnes til Nordkapp har jeg satt stor pris på å bli tilbudt overnatting innendørs hos kjente og ukjente, og da må jeg jo selvfølgelig vise samme gjestfrihet selv når jeg har mulighet til det.

I går fikk jeg en telefon, det var Knut Erling som nå var kommet ned til Grong. Han lurte på om tilbudet mitt stod ved lag, noe det selvfølgelig gjorde. I dag har har Knut Erling syklet fra Grong til Levanger. Sykkelturen langs den strekningen har han beskrevet i sin turblogg (Godværet kom til slutt!).

Slik ser man ut når man har syklet over 120 km med masse bagasje på sykkelen, fått en varm dusj og et godt måltid og deretter et par kalde øl og en stor og god maltwhisky. Da er man både salig og lykkelig 🙂

Det var et trivelig besøk. Vi hadde mye å snakke om, og det er alltid spennende å møte mennesker som tør å «bryte ut» og gjøre ting folk flest aldri kommer til å gjøre. Knut Erling er jo på sykkeltur fra Nordkapp lengst nord i Europa til Cape Town lengst syd i Sør-Afrika, og det må man jo si er noe helt uten om det folk flest kan finne på å gjøre. Han har også tidligere syklet på kryss og tvers over hele Norge samt silkeveien til Kina – en tur på mange tusen km gjennom flere forskjellige land. Så det ble en sen men meget trivelig kveld. Veldig artig og interessant å høre Knut fortelle om sine sykkelturer og opplevelser han har hatt.

Etter en lang og meget hyggelig frokost fredag formiddag, fortsatte Knut Erling mot Trondheim.

Du kan følge Knut Erling sin tur mot Sør-Afrika på hans turblogg: www.nordkapp2capetown.com

Sykkeltur på Kystriksveien – eller fra Levanger til Steinkjer (om Stiklestad og Leksdalsvatnet)

I stekende sol og en forferdelig varme startet jeg i dag på turen som var planlagt å skulle gå langs hele Kystriksveien, men som kun ble en tur fra Levanger til Steinkjer. På sykkelen hadde jeg full oppakning, det vil si alt telt, sovepose, vann, mat m.m.. Med full oppakning veier vel sykkelen et sted mellom 30 og 40 kg, så det ble 55 tunge km i den ekstreme varmen.

Ruten fra Levanger til Steinkjer

De første 25 km gikk greit, faktisk så greit at jeg tenkte det her er rett og slett «pisåfkaik». Men så ble det mer eller mindre stopp. Varmen tok noe helt vanvittig på. Det hjalp ikke hvor mye vann jeg drakk, jeg var helt ferdig likevel. Jeg hadde pulsklokke på, og selv når jeg slappet lenge av i veikanten og tok en skikkelig pause, så fikk jeg ikke pulsen under 110, så det er jo ting som tyder på at jeg nærmet meg et heteslag. De siste 15 km trodde jeg nesten ikke jeg skulle klare, men det gikk på et vis det også.

Turen til Steinkjer på baksiden av Leksdalsvatnet er litt lenger enn om man følger E6, så det ble en sykkeltur på ca 55 km i brennvarmen. Det var litt for langt.

Da jeg kom til Steinkjer var jeg helt utkjørt og det gikk opp for meg at jeg ikke hadde noen mulighet til å sykle Kystriksveien i denne varmen i den formen jeg var i – og jeg måtte også gjøre noe med bagasjen da sykkelen var alt for vinglete og ustabil å sykle på.

Jeg bestemte meg derfor for å droppe turen. Turen langs kystriksveien må utsettes til neste sommer, og jeg må være i bedre form og gjøre ting litt annerleded med bagasje m.m.. Dermed ble det stopp på Steinkjer. Jeg nøt to is mens jeg ventet på toget tilbake til Levanger. Det er vel den beste isen jeg har smakt. Tok så med meg sykkelen på toget hjem til Levanger hvor jeg ble møtt av noen venner som ønsket meg «velkommen tilbake fra ferie» (jeg hadde vært borte i litt over 8 timer). Jeg stoppet kun for en kald øl på Mama Rosa før jeg syklet helt hjem.

Jeg er nå solbrent av en annen verden på armene, nakken og leggene (solkrem er for pyser).

Lærte tre ting av denne turen:

  1. Jeg må pakke mer fornuftig. Jeg kan ikke ha med meg så mye på tur, så jeg må bruke mer tid på å finne ut av hva jeg trenger og hva som kan bli igjen hjemme.
  2. Formen må bli en del bedre før jeg kan legge ut på sykkeltur. Greit å sykle 5-6 mil en dag, men når man skal gjøre det dag etter dag uten at det skal bli et mareritt av slit, så må jeg først bli i noe bedre form.
  3. Det er bare å glemme å sykle særlig langt når det er så varmt (30 + i solen) som det har vært de siste dagene.

Levanger – Tautra

Kim og jeg har bestemt oss for at vi skal ta en sykkeltur i helgen med telt og det hele. Etter litt planlegging fant vi ut at vi skulle sykle fra Levanger til Tautra for å overnatte i telt der, og så sykle hjem på søndagen.

Ruten vi syklet fra Levanger til Tautra (og tilbake igjen)
Starter turen med en rast ved Norske-Skog
«Med lov skal landet bygges»
Kim på Frostating
Syklene har bagasje omtrent der det er plass. Det blir noen kg.
Syklene har bagasje omtrent der det er plass. Det blir noen kg.
Framme på Tautra. Har slått leir og lager mat i teltet
Kim er fortsatt i godt turhumør selv om det ble en lang tur.
Komfort i teltet. Bok og boklampe var med på tur.
Så er det morgen og vi skal snart sykle hjem.
Kim starter dagen med å koke seg en kopp kakao.

Det ble til sammen syklet ca 110 km på to dager.

Vi syklet fra Levanger til Tautra på lørdagen, og besøkte både Frostating og Tautra Mariakloster på turen. Det var litt spesielt å sykle over moloen fra fastlandet til Tautra. Fikk litt sånn «James Bond» fornemmelser med den store stålporten som står midt på moloen og som åpner seg når du kommer (den er montert for å hindre at rovdyr kommer seg over til Tautra for å spise opp alle fuglene i fuglereservatet).

Etter besøket i Tautra Mariakloster spurte vi bonden på nabogården til klosteret om vi kunne få slå opp teltet helt i skogskanten på en av åkrene hans, noe som var helt i orden. Det var også fritt fram for å forsyne seg av det vi trengte av vann til matlaging m.m. Så det var da både gjestfritt og hyggelig.

Turen hjem på søndagen ble litt lang. Hadde jo hele turen fra dagen før i kroppen, og hadde ikke min beste natt med søvn, men det gikk da fint det også.

Alt i alt så gikk turen mye bedre enn fryktet med tanke på at det var den første sykkelturen på mer enn 10 år, og det var litt lengre til Tautra enn jeg hadde tenkt (trodde det var ca 3 mil og det viste seg å være litt over 5 mil).

Kim var også en eksemplarisk reisekamerat som verken klagde eller sutret over at «det var langt» eller «at det var varmt» eller slike ting. Det syns jeg var imponerende. Ikke alle 16 åringer i dag som gidder å legge ut på en sånn sykkeltur en helg når det tross alt er mulig å spille både Playstation 2.m.m – så det skal han ha full kred for.