Dag 2 (Stuggudal – Stjørdal)

«Gamlingene med søvnproblemer» (Håvard, Jon Ivar og Levin) våkner alt for tidlig og dermed så blir jo også jeg vekt alt for tidlig. Dagen startet før klokken var 8 – det er i tidligste laget for meg 🙂 . Det har regnet i hele natt, men nå fra morgenen av ser det ut til å gi seg. Jeg krysser fingre for at det blir oppholdsvær i dag.

Etter en rolig frokost pakket jeg sykkelen og startet klokken 0900. Jeg dro avgårde litt før de andre, men jeg sykler absolutt langsomst av alle (hvem har det vel travelt), så de tar meg fort igjen. Håvard sto for turens eneste punktering da han kjørte ned de 140 høydemeterne på grusveien fra hytta litt fortere en han burde ha gjort.

I dag går turen 106 km fra Stuggudal til Stjørdal.

Litt over 10 mil å sykle i dag

Da jeg kom til Ås i Tydal kommune hadde de andre tatt meg igjen (på tross av senere start og lapping av punktert dekk). Deretter gikk turen videre i samlet flokk mot Selbu. Etter et par timers sykling var det tid for matpause. Den ble unnagjort i veikanten.

Matpause

Været ser ut til å bli bedre og bedre. Det har ikke regnet, og nå holder skyene på å løse seg opp så man ser anntydning til blå himmel 🙂

Noen mil etter matpausen tok vi en kort pause på en rasteplass ved elven så Jon Ivar fikk justert setet. Jeg benyttet sjansen til å ta et par bilder av elven som lå speilblank.

En speilblank elv
Samme elv – men nå er bildet tatt motsatt vei (nedover strømmen). Vi har tatt en liten rast til høyre i bildet

Da vi kom fram til Selbu avla vi Selbumartnan et besøk. Der tok vi oss en matbit (grilltallerken for min del), et par kopper kaffe, så verdens største Selbuvott, en flott gammel motorsykkel og slappet litt av i solen før turen gikk videre. Nå var det full sommer, så jeg skiftet til shorts og T-skjorte.

Vi tok oss tid til et besøk på Selbumartnan
Dette er også et flott framkostmiddel
Jon Ivar og verdens største Selbuvott
Levin, Jon Ivar og Selbutrollet

Det er en lang oppoverbakke opp mot fylkesgrensen. Den syklet jeg alene da de andre er i litt bedre form og noen kg lettere (bare sykkelen min veier nesten like mye som Jon Ivar og Håvards sykkel til sammen), samt at jeg liker å ta det med ro. Jeg er på tur og ser ingen grunn til at man skal sykle «lagtempo» for å komme hurtigst mulig fram. Da jeg kom på toppen syns de andre at det var verdt å markere det ved å ta bølgen 🙂

Etter en av turens lengre oppoverbakker krysses fylkesgrensen mellom Sør- og Nord-Trøndelag

Etter at fylkesgrensen var passert gikk det nedover igjen. Den siste biten av turen ned til Stjørdal gikk greit unna.

Jon Ivar har hatt bilen stående her, så nå gjenstår det bare å laste på syklene og kjøre hjem til Levanger. Det virker som alle er enige om at vi har hatt en fin tur, og det er allerede begynnende snakk om hva som skal være neste tur – kanskje Rallarvegen til høsten. Vi får se.

Så er vi kommet fram til Stjørdal. Nå skal syklene lastes på bilen og deretter gjenstår kun kjøreturen hjem
Framme litt før klokken halv fem. Vi avrunder også til nærmeste femtall og sier at turen ble 175 km 🙂

Dette var min første sykkeltur med min nye Thorn Raven Tour, og jeg er godt fornøyd. Dette er en meget bra tursykkel. Den er noe tung, men det betyr også at den er sterk og tåler en del bagasje. Jeg vil f.eks. IKKE ha lagt ut på en Lindesnes-Nordkapp tur med de syklene som Jon Ivar og Håvard har brukt på denne turen (lette aluminiumsykler). Jeg er ganske sikker på at de ville fått problemer på en lang tur med tung bagasje på sykkelen. Derimot så ville jeg ikke hatt noen betenkeligheter med å lagt ut på en slik tur med Thorn Raven Tour sykkelen.  Det at sykkelen er noe tung betyr bare at man må beregne noe lenger tid fra A til B, men igjen – hvorfor ha det travelt når man er på sykkeltur?

Dag 1 (Røros – Stuggudal)

Etter en bedre frokost på Røros Hotell sjekket vi ut og la avgårde på sykkeltur fra 10:30 tiden. Været kunne knapt vært bedre, perfekt sykkelvær.

Vi hadde bestemt oss for å sykle via Glåmos i stedet for Brekken. Da får vi sykle langs innsjøen Aursunden og på kartet ser det ut til å være en finere tur enn veien fra Røros til Brekken noe det også viste seg å være (jeg syklet Røros/Brekken sommeren 2009).

Så er turen i gang – på vei mot Glåmos
Mye fin natur langs veien

Etter en kort og lettsyklet tur var vi framme på Glomås der vi provianterte for turen. Det ble kjøpt inn 4 brød, diverse pålegg og bananer. Deretter gikk turen videre langs innsjøen Aursunden. Vi skal ikke sykle langs hele innsjøen, bare fram til der vi kommer inn på RV 705. Dette er et meget lettsyklet stykke.

Omtrent halveis på veien langs Aursunden var det tid for matpause. Vi kom over et lite privat fiskenaust med brygge helt nede ved innsjøen – en perfekt plass for å ta en pause. Siden det ikke var noen der tok vi sjansen på å slå oss ned for en liten matpause.

Tid for matpause

Ikke lenge etter første matpause var vi framme på RV705. Nå begynte stigningen opp mot fjellet som vi måtte over for å komme til Stuggudal. Rett før toppen var det igjen tid for matpause og en rast i solen. Den ble brukt til å studere en stor kongeørn som fløy i sirkler over landskapet.

… og et par timer senere – ennå en matpause og en liten rast i solen

Bare et par hundre meter etter siste matpause var vi oppe på turen høyste punkt. Det ligger på rundt 920 meter (GPSen i år viste 918 meter mens den på fjorårets tur viste 922 meter).

Håvard sykler de siste meter opp til turens høyeste punkt

På toppen måtte det selvfølgelig taes en del «vi har nådd toppen bilder». Bak oss kan man skimte fjellene Sylan.

Da er vi på turens høyeste punkt. Herfra går det nedover til Stuggudal
Turens høyeste punkt er knappe 55 km fra Røros, 918 moh (på fjorårets tur viste GPSen 922 moh på samme sted)
Jon Ivar Eggen – bak ham kan man se fjellene Sylan
Jeg poser for det obligatoriske «på toppen bildet» før turen går nedover mot Stuggudal

Etter toppen er passert går det rett ned til Stuggudal. Nedoverbakke hele veien, trenger ikke trø på pedalene før man er nede ved Stuggudalsjøen.

Herfra går det nedover
Det er et praktfullt landskap vi sykler i
Et landskapsbilde jeg tok på veien ned mot Stuggudal
Ennå et landskapsbilde – det er mye flott natur og man har god tid til å nyte den når man sykler

Da vi kom til Vekterhytta (Kafè på Stuggudal) syklet Jon Ivar og Håvard i forveien for å kjøpe øl og kjøtt til kveldens gryterett, mens Levin og jeg ble sittende og nyte en god og kald utepils i solen før vi syklet videre.

Hytta til Håvards familie – der vi skal overnatte – ligger ikke langt fra enden av Stuggudalsvatnet. Men først må man opp en vanvittig bratt og tung grusvei (ca 140 høydemeter opp). Det var dagens tyngste strekning.

Da er vi kommet fram til hytta
Det ble knappe 73 km i dag. Det betyr at det blir litt over 10 mil i morgen.

Vi har syklet i flott vær hele dagen, men knappe halvtimen etter vi kom fram til hytta og satt trygt og godt innendørs, flommet regnet ned i bøtter og spann og det tordnet og lynte. Det må man kalle bra timing 🙂

På hytta så vi VM-fotball før Håvard og Levin snekret sammen en velsmakende gryterett. Jeg tok oppvasken mens Jon Ivar bar vann (og sutret mye over det 🙂 )

Levin og Håvard hadde snekret sammen en meget god gryterett

Selv om det var både øl, whisky og cognac tilgjengelig ble det en rolig og tidlig kveld. I morgen skal det sykles litt over 10 mil. Forhåpentligvis har regnet gitt seg til da.

Prolog

For tre år siden foreslo jeg for noen venner at vi skulle sykle Rørøs-Stjørdal. Jeg hadde lest om turen i «På sykkel» og hadde lyst til å prøve den. Jeg kan vel ikke akkurat påstå at forslaget ble tatt i mot med jubel og allsang. For å være helt ærlig så ramlet forslaget stendødt til jorden. Å dra på sykkeltur var rett og slett helt uinteressant.

Siden da så har det skjedd et eller annet. Hva det er vet jeg ikke, men det siste året er det flere som har investert i sykkel og jeg har merket en gryende interesse for sykkelturer. I vår foreslo jeg derfor på nytt at vi kunne prøve oss på en sykkeltur fra Røros til Stjørdal, og til min store overaskelse (og glede) var holdningen til det nå veldig positiv. Faktisk var vi etter hvert fire stykker som bestemte oss for at vi skulle sykle denne turen. Jon Ivar Eggen, Levin Gilberg, Håvard Solli og meg selv.

Planen ble deretter som følger: Vi tar toget til Røros på fredagen og overnatter på Røros Hotel. På lørdag sykler vi fra Røros til Stuggudal der vi overnatter på hytta til Håvard. På søndagen går turen fra Stuggudal og videre ned til Stjørdal der Jon Ivar har parkert bilen og deretter kjører vi hjem til Levanger.

Levin og jeg skulle først ta toget fra Levanger til Trondheim, der vi skulle møte Jon Ivar og Håvard (som måtte jobbe i Trondheim på fredagen) for deretter å ta toget videre fra Trondheim til Stjørdal.

I den sammenheng så har NSB vist seg som en særdeles lite sykkelvennlig bedrift. I god tid før turen prøvde vi å bestille billetter, både til toget fra Levanger til Trondheim (to sykler) og videre fra Trondheim til Røros (fire sykler). Det viste seg umulig å få til. Ikke kan man forhåndsbestille billetter (plassbilletter) og NSB kan ikke garantere at man får med sykkelen på de strekningene – man må bare møte opp og håpe på det beste.

Det går kun tre tog fra Trondheim til Røros – et går klokken 05:40, det neste går klokken 09:50 og det siste går klokken 16.15. Det vil si at det eneste aktuelle var det som gikk fra Trondheim kl 16:15.

Det betød at Levin og jeg måtte ta toget som gikk fra Levanger klokken 13:21 og da var framme i Trondheim klokken 14:39 – Men der ble vi stående igjen på perrongen.

Konduktøren på 13:21 toget fra Levanger viste seg å være selveste «Nazi Per», en sur og ekstremt utrivelig type. Med det samme han kom ut av toget og så syklene våre begynte han å rope «Nei, nei, nei!» for deretter  bastant å stille seg i veien i døråpningen slik at vi ikke fikk trillet syklene inn på toget. «Her er det ikke plass til noen sykler», påsto han. Jeg kikket inn og så at med litt velvilje var det uproblematisk å få plass til syklene. Det var bare å flytte/stable om på noen kofferter som sto der. Men «Nazi Per» var ikke i det velvillige hjørnet. Med en arrogant mine ga han beskjed om at her fikk vi ikke være med, ferdig med den saken! Det hjalp ikke at jeg prøvde å fortelle at vi skulle nå et tog i Trondheim og han nå var i ferd med å spolere en tur vi hadde planlagt i ukesvis. Det var ikke mer å diskutere.

… så da kjørte toget og Levin og jeg sto igjen på perrongen. Jeg var så irritert at jeg antakeligvis ikke var langt unna et hjerteinnfarkt og jeg forbannet hele NSB, alle som jobber der samt alle slektningene deres – før jeg etter hvert begynte å tenke over hva vi nå skulle gjøre for å komme oss til Trondheim.

En ny studie av rutetabellen viste at det kom et nytt tog klokken 14:05 og hvis vi fikk være med der så ville vi akkurat nå toget videre til Røros – som det jo heller ikke var sikkert vi fikk være med på siden vi har med sykler.

Heldigvis var det en mer imøtekommende konduktør på 14:05 toget fra Levanger og Levin og jeg og syklene fikk være med til Trondheim.

I Trondheim møtte vi Jon Ivar og Håvard og fikk en kjapp matbit på stasjonen før vi krysset fingre og gikk for å prøve å bli med toget videre til Røros. Fikk vi ikke være med her, ville helgens lenge planlagte sykkeltur gå rett i dass.

Men heldigvis – også på dette toget var konduktørene hyggeligere og mer samarbeidsvillige enn «Nazi Per» og alle fikk være med inkludert de fire syklene (som NSB tok seg veldig godt betalt for). Dermed var vi omsider på vei mot Røros og helgens sykkeltur.

Når det er sagt så er det ekstremt dårlig av NSB at det ikke skal være mulig å få bestilt plass til sykkel (eller sykler) på toget når man tar kontakt i god tid. Det betyr jo i praksis at det er mer eller mindre tilfeldig om man får med seg sykkelen og dermed blir det svært vanskelig å benytte NSB som transport når man skal dra noen steder for å sykle. NSBs politikk om at syklister bare må møte opp for så å håpe på det beste er ikke bra nok. I 2010 burde det være mulig å tilby bedre løsninger for syklister enn dette.

Vi fikk plassert syklene i gangen på toget, og deretter var det bare å slappe av de 2 timene og 30 minuttene togturen tar.

Jon Ivar og Håvard sjekker at syklene er forsvarlig plassert
Jon Ivar og Levin – lettet over at vi fikk med syklene og omsider er på vei mot Røros
Noen har større evne til å slappe av enn andre 🙂

Presis etter rutetiden (18:45) var vi fremme på Røros. Der gikk turen først innom Coop-butikken for å kjøpe litt øl og snadder før vi dro videre og sjekket inn på Røros Hotell. Vi har leid to dobbeltrom til 600 pr. person, en helt kurrant pris.

Etter innsjekk dro vi rett ned i bassenget de har her på hotellet, deretter ble det en liten tur i badstua før vi tok turen ned til gamlebyen i Røros for å spise og se VM-fotball. Etter maten ble det et par øl og litt whisky på rommet før det ble tatt en forholdsvis tidlig kveld. I morgen starter sykkelturen 🙂

Dette «dukkehuset» er utrolig nok ikke et lekehus. Det er et av de gamle husene som står igjen her på Røros. Folk måtte være mye mindre før i tiden.
En kald øl nytes på rommet før det blir tatt tidlig kveld

Telt

Jeg er meget godt fornøyd med Rondane 3 teltet, men et 3-mannstelt er egentlig noe for stort og tungt å ha med seg på tur når man sykler alene. Til Lindesnes-Nordkapp turen gikk jeg derfor til innkjøp av et Helsport Ringstind 1.

Ringstind 1 er (som navnet sier) et 1-mannstelt. Min erfaring er at det fungerer godt på campingplasser hvor man kan ligge med teltet helt eller delvis åpent uten å bli spist av mygg, eller hvis det kan settes opp steder hvor det er et godt vindtrekk. Hvis man telter der det er mygg og vindstille (og det gjør man jo av og til), så må døren i innerteltet (mygnettingen) være lukket og da ble ventilasjonen så dårlig at jeg ble veldig plaget med kondens. Faktisk var kondensplagene så store at jeg opplevede at alt som var inne i teltet ble fuktig (og da var ventilen i fot-enden åpnet på maks og døren i ytterteltet helt åpen). Dette gikk hardt utover søvnkvaliteten og jeg begynte derfor jakten på et telt som hadde bedre løsninger for dette.

Etter en god del resarch på nett gikk jeg til innkjøp av et Exped Orion Extreme 2, og dette teltet er jeg så langt meget godt fornøyd med. Det har «inngangsdør» på begge sider av teltet noe som gjør det lettere å være to på tur. Videre så består dørene i innerteltet av to lag. Det er ett lag stoff og ett lag mygnetting og dette så finurlig ordnet med glidelåser at man enten kan stenge innerteltet fullstendig eller kun benytte myggnetting i døråpningen (eller en variabel kombinasjon av disse to ytterpunkter).

Med en løsning hvor begge dører i ytterteltet er åpne (helt eller delvis) og dørene i innerteltet kun er stengt med myggnetting, blir det så god trekk i teltet at kondensplagene er minimale/ikke eksisterende. Veggene i innerteltet er bratte og det er forholdvis høyt under taket, så jeg opplever å ha god plass. Mitt Exped Downmat 9 dlx liggeunderlag passer perfekt i dette teltet. Når jeg er på tur med konen får vi akkurat plass til to slike liggeunderlag i teltet og oppleves det som å ligge i en stor og god dobbeltseng (i tillegg har vi samme type soveposer med med glidelåsen motsatt så vi kan koble dem sammen).

Exped Orion Extreme 2 teltet er selvfølgelig noe tyngre enn Helsport Ringstind 1 teltet (ca 1,5 kg), men det opplever jeg som ubetydelig når man er på sykkeltur og har bagasjen på sykkelen.

Mitt valg av telt når jeg skal alene på sykkeltur (eller vi er to stykker) og skal villcampe er derfor Exped Orion Extrem 2-mannsteltet. På turer hvor jeg kun skal overnatte på campingplasser kan jeg gjerne bruke Ringstind 1 teltet.

 

Sykkelvesker og henger

Når man skal på sykkeltur er det ofte nødvendig å ha med bagasje, og da må man ha noen løsninger for å få bagasjen med på sykkelen.

Spektra sykkelvesker

Min første løsning var et oppsett med to 24 liters Spektra sidevesker (høyre og venstre, det er nemlig forskjell på det), til 249,- pr stykk. En 8,5 liters Spektra Styrevekse med gjennomsiktig kartlomme til 199,00 og en salveske for verktøy og reserveslange til 99,00.

Spektra 24 liter sideveske
Spektra 8,5 liters styreveske
Spektra salveske
Spektra salveske

Dette er i og for seg helt greie vesker – særlig med tanke på prisen. Problemet er at de er litt små så hvis man har ambisjoner om å dra på tur med kokeutstyr, telt, liggeunderlag m.m. så blir konfigurasjonen på sykkelen ikke helt bra.

Mitt første forsøk på sykkeltur med bagasje. Ikke helt optimalt konfigurasjon.

Sykkelen ble helt «vinglete» av denne konfigurasjonen og meget ubehagelig å sykle på. Videre så er det litt småirriterende at styrevesken ikke kan monteres slik at den står ordentlig. Samme hvor mye jeg strammet festene seg den ned og ble stående på skrått.

Et siste problem er at disse veskene ikke er vanntette, og man må derfor pakke alt innhold i vanntette poser (det å pakke ting i poser er også en fordel da det gir mer oversikt). Veskene leveres med et knallgult vanntett overtrekk – men det er heller ikke en optimal løsning. Det kommer vann inn på baksiden av trekket. I tillegg så opplevde jeg at regntrekket rett og slett blåste bort og forsvant da jeg syklet fra Olderfjord til Honningsvåg på min tur fra Lindesnes til Nordkapp sommeren 2009.

Burley Nomad sykkelhenger med Cargo Rack

Etter min vurdering var disse veskene ikke den optimale løsningen. Sykkelen ble vinglete, jeg fikk ikke med meg det jeg skulle. Jeg begynte derfor å se på en løsning hvor jeg benyttet sykkelhenger til bagasjen.

Etter mye research og lesing av tester her og der, sto jeg etter hvert igjen med to forskjellige sykkelhengere:

Burley Nomad

  • Pris: ca 4000,00 kroner
  • Egenvekt: 6,7 kg
  • Lastekapasitet: 50 kg
  • Antall hjul: 2
  • Demping: Nei

BOB Ibex sykkelhenger
(Yak og Ibex er mer eller mindre samme type henger bortsett fra at Ibex har støtdemping på hjulet)

  • Pris: ca 3200,00
  • Egenvekt: 7,7 kg
  • Lastekapasitet: 32 kg
  • Antall hjul: 1
  • Demping: Ja
Burley Nomad med Cargo Rack
Bob Ibex med demper

Til slutt valgte jeg Burley hengeren. Jeg vurderte stabiliteten til Burley-hengeren for å være viktigere enn framkommeligheten til Bob-hengeren. Hvis jeg skulle syklet på smale sykkelstier eller delvis i terrenget ville jeg helt klart ha valgt Bob Ibix men jeg sykler stort sett kun etter vei/landevei og trenger ikke den typen framkommelighet. Det var viktigere for meg å ha en stabil og romslig henger.

Med tanke på hvor jeg sykler var det også lite aktuelt å benytte demping på hengeren (jeg har også skiftet fra dempegaffel til fast gaffel på sykkelen).

Jeg vurderer det også som lettere å organisere bagasjen på Burley hengeren da man har to store adskilte romslige rom, lommer i sideveggene, samt et Carco Rack på toppen – framfor løsningen med en pakksekken på Bob-hengeren.

Jeg har nå brukt Burley Nomad hengeren på to langturer. Langs Kystriksveien i 2008 og fra Lindesnes til Nordkapp i 2009 og jeg har meget gode erfaringer med denne hengeren. Den er meget stabil, ruller godt og merkes ikke på sykkelen – selvfølgelig bortsett fra at sykkelen oppleves som tyngre å sykle.

Det er lett å organisere bagasjen. Jeg har valgt en løsning hvor jeg har kjøkken, mat, vann samt alt jeg kan få bruk for i løpet av dagen i det framre rommet. I det bakerste rommet har jeg pakket alt jeg kun trenger når jeg slår leir eller stopper for kvelden så som sovepose og liggeunderlag. På Cargo Racket på toppen har jeg en vanntett pakkepose med klær samt teltet. I tillegg har jeg en sykkelveske bak på sykkelen med regnjakke, regnbukse, skovertrekk o.l. for å ha det lett tilgjengelig ved behov (det regner jo rett som det er).

Burley Nomad hengeren og undertegnede på toppen av Kvænangsfjellet under sykkelturen fra Lindesnes til Nordkapp 2009

Ulempen med Burley Nomad hengeren er at den ikke er 100% vanntett og det har vært noe vanninntrenging på meget regnvåte dager. Særlig i det bakerste rommet har det vært et problem. Det er flatt og har ikke drennering, mens det framre rommet skråner nedover og har drennering nederst slik at vann som eventuelt kommer inn renner ut igjen. Problemet med vanninntrenging løses lett ved å pakke de tingene som ligger nederst i hengeren eller bakerst mot åpningen, i vantette plastposer. Det som ligger høyere opp (inne i hengeren) er bedre beskyttet og jeg har aldri opplevd at det er blitt vått. Jeg har kun opplevd vanninntrenging på dager hvor det har regnet forholdsvis kraftig hele dagen. En regnskur nå og da har aldri vært noe problem.

Ortlieb sykkelvesker

Selv om jeg er godt fornøyd med løsningen med Burley Nomad sykkelhengeren har jeg også lyst til å få en konfigurasjon hvor jeg kan ha all bagasjen på sykkelen. Da var det nødvendig å kjøpe noen bedre vesker enn de Spektra sykkelveskene jeg kjøpte tidligere. Nå som jeg har satt meg litt mer inn i tingene, fått lest mer, ser hva andre bruker m.m. og dermed har mer kunnskaper om dette enn jeg hadde for noen år siden har jeg funnet ut at det eneste som duger i lengden er Ortlib sykkelvesker.

Alle jeg har møtt langs veien av utenlandske syklister, samt nesten alle de jeg har lest om på nett som sykler lange turer rundt i verden, benytter Ortlieb sykkelvesker.

Skal man sykle alene og ha med seg alt man trenger (ved overnatting utendørs) så er det etter min mening nødvendig med en konfigurasjon med fem sykkelvekser – to bak, to foran samt en styreveske. Thorn Raven Tour sykkelen jeg kjøpte i 2010 tåler mye bagasje. Den blir levert med ordinært bagasjebrett bak samt low-rider for vesker foran, og er dermed meget godt egnet for en konfigurasjon med fem vesker.

Jeg bestilte derfor følgende vesker fra nettbutikken til Syklistenes Landsforening:

  • Ortlieb Back Roller Classic (kr 1149,00 pr par)
  • Ortlieb Front Roller Classic (kr 949,00 pr par)
  • Ortlieb Styreveske Ultimate 5M Classic (kr 889,00)
Ortlieb Back Roller Classic
Ortlieb Front Roller Classic
Ortlieb Ultimate 5M Classic

Jeg valgte gul farge for å være synlig i trafikken. Ikke fordi jeg syns det er spesielt pent.

Disse veskene er 100% vanntette og meget slitesterke. De har smarte løsninger for å justere festene slik at veskene passer godt på sykkelen. I daglig bruk er de meget lette å sette på og ta av sykkelen.

DBS Street 744 sykkelen med fem Ortlieb sykkelvesker (fra turen langs Kystriksveien 2010)

Jeg har nå (pr. juli 2010) brukt disse veskene på to turer. En tur langs Kystriksveien tidligere i sommer der jeg brukte alle de fem veskene, og en liten to-dagers tur fra Røros til Stjørdal der jeg kun brukte tre vesker (de to bak samt styrevesken). Dette er jo et noe lite grunnlag å vurdere veskene på, men så langt er jeg meget godt fornøyd.